Insekt boogie

31 10 2010

For de som venter paa bilder av fryktingytende edderkopper maa jeg beklage : ingen spesimen er saalangt registrert i vaar ringe residens. Derimot har diverse andre skapninger latt vite av seg.

Denne marken virker svaert liten og uskyldig. Men naar 100 vis av dem plutselig  begynner aa dale ned fra verandataket, er det ikke saa enkelt aa holde panikken unna…

Reklamer




Elvebading

31 10 2010

Det er loerdag og sola steiker som den pleier paa denne tiden av aaret (oktober regnes for aa vaere den varmeste og toerreste maaneden). Overopphetete og utfartstrengte som vi er drar vi med oss halvsyke barn paa biltur, paa leting etter et svalende badested. Vi ender opp med aa foelge raadet fra en guidebok som forteller at Les Chutes de Fourgassié er et flott sted aa tilbringe «en dag med familien».

35 km oest for Cayenne, paa veien mot Kaw, finner vi avkjoerselen, som viser seg aa vaere en traktorvei som ser svaert uframkomelig ut. Men vi har kommet hele den lange veien og lar oss ikke stanse. Med vaar lille laante Citroen C3 gyver vi loes paa de 3 km som skal vise seg aa aa bli mer og mer uframkommelig jo lenger vi kommer. I foerste gir og med et stort antall nesten-havarier, kommer vi endelig fram. Heldigvis loey ikke guiden vaar. Et svalende bad venter til hele familiens fornoeyelse.






Pappa har skutt opp raketten!

29 10 2010

Det var et stort øyeblikk å kjenne trykket og følge med oppskytningen på naert hold. Jeg satt i et kontroll-rom, men løp inn på et kontor med utsikt og fikk med meg lift off. Så var det tilbake og  observere rutinerte operatører som fin-kontrollerte målingene fra de tre bakke-baserte radarene som sørger for lokalisering de første 5 minuttene. Der sitter de, tre personer, isolerte og med all fokus rettet mot gammeldagse katodekjermer  fra 90 tallet. Dette har de gjort i 20 år. Når alt går bra er det en lett jobb, men hvis radarene begynner å vise at raketten avviker fra den normale banen er det bare her de har myndighet til å avgjøre om målingen er feil eller om raketten faktisk er på vei i feil retning. Og bare disse operatørene har kontroll på radio-forbindelsen som gjør det mulig å sette raketten ut av spill hvis den skulle fare så galt avsted at det ble farlig for folk i området.

Axel, Emily og Marie var blant de skuelystne som hadde samlet seg på stranden i Kourou. Axel var i fyr og flamme…





«Go» for launch

27 10 2010

Imorgen er en litt spesiell dag. Imorgen skal vi endelig få oppleve et av de fenomenene Fransk Guyana er mest kjent for. Nei, det handler ikke om å observere en eller annen sjelden dyreart. Det handler om å overvaere en rakettoppskytning paa naert hold. Det er jo det som er den opprinnelige grunnen til at vi er her – uten CNES oppskytnings-basen hadde vi bodd et annet sted og Fransk Guyana fortsatt vaert et underutviklet relikvie fra kolonitiden.

Det er merkverdig å observere et natur-orientert samfunn med så naere bånd til en så spesiell høyteknologisk aktivitet. Hele landet snakker om og har meninger om «la fusée», raketten. Og folk går mann av huse for aa faa et glimt av den når den starter sin månedlige ferd mot himmelen. I virkeligheten er rakettene dessverre engangs-produkter. Etter aa ha levert nyttelasten i den forhåndsprogrammerte banen, legges rakettens siste trinn inn i en «søppel bane» hvor man er sikker på at den vil brenne opp i atmosfæren i løpet av noen tiår.

Oppskytningen som finner sted imorgen er en standard GTO (Geostationary Transfer Orbit) oppskytning med arbeidshesten Ariane 5. Og som del av opplaeringen til den nye jobben sitter jeg i kontrollrommet under nedtellingen som starter allerede kl 13 lokal tid. Hvis alt går etter planen letter raketten fra utskytningsrampen kl 18:51 lokal tid (23:51 norsk tid). For de som har lyst til å foelge oppskytningen «live» er det mulig  her.

Axel er også oppspilt. Han har spurt i flere dager om ikke pappa skal skyte opp raketten sin snart! Og imorgen vil han stå på stranden i Kourou og se oppskytningen og tenke at det der er det pappa som har gjort – og bare han… Rakett er i det hele tatt veldig populaert, i alle former – her som pyjamas antrukket for anledningen.





Varmen

24 10 2010

« Det tar noen måneder å venne seg til det tropiske klimaet » har jeg hoert fra de fleste kolleger med erfaring fra Kourou. Ah, det er vel ikke verre enn en vanlig Toulouse sommer, tenkte jeg. Da glemte jeg luftfuktigheten. Selv tidlig om morgenen, det mest kjoelige tidspunktet på dagen, er det å stå opp som å gå inn i et drivhus. Det lukter organisk og mettet, en blanding av salt havluft og tropisk regnskog.

Den fuktige varmen gjør, enn sålenge, at hele organismen blir gående på lavgir. Svetten renner ustanselig. Barna, som ellers er svart tilpasningsdyktige når det gjelder det meste, merker også tydelig denne forandringen. De går i skytteltrafikk mellom lekene og plaskebassenget på terrassen. Men de trives uten klaer.

Et annet resultat av klimaet er at alle naturens prosesser gaar raksere. Fiskene som statig blir skylt opp paa paa stranden raatner og forsvinner i loepet av noen timer. Matrester blir overfalt av maur og annet kryp raskere enn vi rekker aa bli ferdig med måltidet. Kakerlakkene er paa plass hvis noen brødsmuler blir liggende på gulvet.

Foereloepig takler vi varmen ved aa :

1.       Ikke stille for store krav til hva vi skal ha gjort i loepet av en dag. Gi oss tid til å akklimatiseres og hvile når vi foeler det trengs.

2.       Sove med air condition. Dette er et must ikke bare for at vi og barna skal sove godt, men også for å toerke luften såpas at klaer, sengetøy og andre foelsomme ting (mine gitarer for eksempel) ikke mugner.

3.       Bruke bil isteden for aa gaa. Ja dessverre ser det ut til aa vi maa sette til side noen av vaare oekologiske prinsipper. Spesielt midt paa dagen er all bevegelse i sola uutholdelig.

4.       Oppsoeke svale steder. Vi hadde vår foerste utflukt til en liten skyggefull elv igår. Det var ikke bare et vakkert sted, men boed også på kjaerkomment kjoelig badevann (under 30°C)…

En liten anekdote : Trening er ikke enkelt i så klamme og varme omgivelser. I et desperat foersoek på å få beveget litt paa en slapp kropp dro jeg til den kommunale svømmehallen, et flott utendørs anlegg med god plass. Deilig, endelig et svalende bad, tenkte jeg. I virkeligheten var svømming nesten umulig på grunn av det varme vannet – som å stikke foten ned i en varm kilde. Jeg spurte badevakten hva temperaturen i vannet var. 33°C svarte han uanfektet…





Hus og bier

23 10 2010

Vi kom fram. CNES bussen ventet på Rochambourg flyplassen i Cayenne, alle de 18O kg med bagasje var der også og gitaren min kom uskadd gjennom fuktighetssjokket (virker det som foreløpig ihvertfall). På bussen traff jeg en fremtidig kollega, og vi ble sittende å snakke jobb hele veien til Kourou, selv om vi alle var utslitte etter den lange reisen.

Deretter fulgte tre strevsomme dager på hotell, uten barneseng, med to små barn som hadde feber og jetlag, og en masse praktiske ting å ordne. Vi overtok huset allerede dagen etter ankomsten og flyttet inn tredje dagen. Konteineren var selvfølgelig ikke kommet, så foreløpig «camper» vi – med noen utlånte møbler og svaert redusert beholdning av leker, kjøkkentøy, klaer og annet.

Noen bier hadde funnet ut at de kunne starte koloni i den ene vinduslemmen vår. Dermed var bare aa sende bud på brannvesenet som kom med fulle sirener og, et par dager etter når alle formalitetene endelig var iorden, drepte hele kolonien med insektmiddel. Ganske barbarisk, men visstnok eneste måten å bli ordentlig kvitt insekter i dette landet.

Nå er vi i hus og fornøyde, men slitne!

 

 





På vei

10 10 2010

Det er først ved ankomst Paris det begynner å gå opp for meg. Vi er på vei, med enveis billett!

I grålysning, gjennom Toulouse’s første høstregn (bilen overfylt) kjørte vi til flyplassen. Barna er trøtte men oppspilte, de skjønner mer enn vi aner.

Nå venter 9 timers flytur til Cayenne.








%d bloggere like this: