Godt nytt år

31 12 2010

Etter en god uke og julefeiring i Oslo er vi nå tilbake i vår exil-utpost : Paris. Snøen er borte, og tåke og regn skal følge oss inn i 2011. Noen hittil upubliserte bilder fra våre første måneder i Fransk Guyana følger.

GODT NYTT ÅR !!!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Reklamer




Til Paris

20 12 2010

Så er det juleferie og vi har sneket oss avgårde til Paris. Jeg bruker ordet «sneket» med vilje, for de fleste av kollegaene er igjen og har hendene fulle med å forberede neste oppskytning som etter planen skal finne sted den 29. desember. Det samme gjelder mange av Maries kolleger som har vakt på sykehuset i Kourou i jula. Imellom øktene feirer de «jul» som best de kan, med importert champagne og foie gras.

Men vi klarte å forhanandle oss til to lange og gode uker. Igrunnen er det minimum, den lange reisen tatt i betraktning. Reisen, ja. Den var ikke uventet uhyre slitsom. Axel var relativt grei, men Emily ekstremt ustyrlig. Hun hadde tydelig satt seg som mål for reisen å forstyrre medpassasjerene mest mulig, enten med skingrende hyl eller med hyppige «besøk» av den arten som gjerne etterlater et veltet glass eller sørrflekker på bukseben. Når vi i tillegg tar i betraktning at dette var en natt-flight, kan jeg bare forestille meg frustrasjonen hos de som var så uheldig å sitte i nærheten av oss. Et par timers søvn ble det, også på Emily, men resten av turen var (som forventet) slitsom.

Nå er vi altså i Paris, der vi får vårt første temperatur-sjokk. -2°C kan virke temperert for en garvet normann, menvi er vant til +30°C nå… Det merkeligste er faktisk ikke kulda, men følelsen av å gå med langermete klær. Ubehaget går heldigvis fort over, og vi nyter den franske vinteren (det har ikke vært så mye snø i Paris på mange årtier, sies det).

Neste temperatur-sjokk blir Oslo, som forbereder seg på å ta oss imot i -20°C på onsdag.





Julefred på guyansk

13 12 2010


Det er én god ting som følger med det å leve i et tropisk kima : vi slipper det evindelige julemaset som pussig nok er blitt synonymt med overgangen fra høst til vinter “når nettene blir lange” i de fleste nordligere liggende land. Til og med i Sørfrankrike dukket julepynten fram tildlig i november, ofte i høstgul innpakning, med “julemarkeder” og gløgg-servering i duskregnet. Her ved ekvator forbredes det også til jul, men uten det offentlige hysteriet. Butikkene har søndagsåpent, og i en og annen kirke samles folk som vil synge julesanger. Men alt i alt går denne førjuls-”feiringen” heldigvis diskret for seg.

Axel og Emily paa karusellen

Det nærmeste vi har kommet en julefest så langt er barnas jule-gouter som både Maries og min arbeidgiver har organisert. I begge tilfeller er det eneste som minner om jul et pjuskete plast-juletre i en krok og et og annet nisseantrekk som en svett stakkar har offret seg til å ha på. Med zouk-musikk, karusell og vannleker for barna, minner dette mer om bade-land enn om et førjulstreff. Axel, som akkurat har begynt å forstå at noe som kalles julenisse kommer med presanger til de snille barna, har et ikke så lite forvrengt bilde av figuren. Den eneste julenissen han sålangt har sett kom, ikke med slede, men på wakeboard…

God jul da, sålenge…





Flyttelass til besvær

10 12 2010

Det er to måneder nå siden vi gikk av flyet på Rochambourg flyplassen og kjente den klamme stinne oktoberluften mot huden. To måneder kan virke kort, men det er en evighet. i begynnelsen var vi flyktninger – uten faste holdepunkter, uten nettverk; bleke og svettende individer som studerte hver kakerlakk begeistret og kokte spaghetti bolognese til middag. Nå, er alt anderledes. Nå glir vi inn i mengden av “metros”; brune, bil-kjørende og litt blaserte med bermuda og solbriller. Vi er blitt grepet av den samme sykdommen som de fleste europeiske tilflyttere – en slags underlig resignasjon som etterhvert glir over i slapp forbruks-mentalitet. Men hva annet kan man vente ? Dette er jo et konsum-orientert samfunn, foret intravenøst av et Frankrike som trenger regnskog for å slippe karbon-skatter, ekvatorial beliggenhet for å skyte opp raketter og et marked for eksport av egne varer og ideologier.

To måneder er altså nok til å skli inn i en rutine som en eller annen liten stemme i bakhodet kritiserer, men som likefullt gjør livet levelig i disse så svært uvante omgivelser både hva angår både jobb, sosiale forbindelser og termometer-tall. Men vi hadde en uskyld igjen : den enkle materielle standarden har gjort at vi har fortsatt å føle oss som flyktninger, innlosjert midlertidig på flatseng og uten flere eiendeler enn det som fikk plass i en koffert eller åtte.

Det hadde sine gode sider ; etter at barna hadde lagt seg og vi hadde fortært vår nesten daglige surinamske takeaway, ble vi ofte bare sittende å snakke sammen,… i hvertfall de gangene vi ikke falt i seng, utslitte av alt det nye. Det føltes riktig : forbruke lokalt, leve enkelt.

Selvfølgelig var denne enkelheten en illusjon. Det gikk opp for oss den dagen en container-bil kom kjørende med hele flyttelasset fra Toulouse, sirlig pakket og stuet sammen. En hel dag tok det; tre menn bar inn, pakket ut, monterte møbler, …

Nå bor vi igjen i overflodens rike. Selvfølgelig gjør det godt å få på plass stereoanlegget, pakke ut en etterlengtet bok eller to og et par ekstra bukser, for ikke å snakke om kjøkkenutstyr, leker til barna, osv. Men hvorfor måtte vi ta med oss så mye! Marie fabler alt om å selge på loppemarked, og det er kanskje ikke så dumt. Kvitte seg med endel før vi igjen blir avhengige av alt sammen.

Som vi var det da vi pakket sakene i september : vi var overbeviste om at vi bare tok med det aller nødvendigste…





Regnet kommer

5 12 2010

Vi hadde ventet på det, da oktober sola sto der uforstyrret som en farlig flammekaster fra morgen til kveld og vi fikk heteslag bare av å sitte helt i ro i skyggen – regnet. Ordet «regntid» forbindes ikke uten grunn med tropene. For det er mer enn noen dagers lavtrykk fra vest det er snakk om. Her har vi å gjøre med regnskyll som er så kraftige at ikke engang trelags Goretex kan stå imot. Det formelig «bøtter ned», til stor ergrelse for syklister og fotgjengere, men til glede en fersk «metro» (lokalt kallenavn på oss fra «metropolen») som endelig slipper å svette seg gjennom selv de mest late aktiviteter. Og også naturen våkner til liv. Fugler, krypdyr og insekter klekker, summer, kvekker og flakser. Vi har hørt rykter om «froskeeksplosjonen» som visstnok skal være et spektakulært skue.

Nå er det her altså – regnet. Som man kan beskue fra en temperert hengekøye og være glad man ikke er på fottur akkurat idag.





Oppskytning, nok en gang…

2 12 2010

Det er og kommer til å bli et tilbakevendende tema i denne bloggen, desverre. Jeg vet det er drøvtygging, men jeg kan ikke dy meg : her er den «offisielle» filmen fra oppskytningen forrige uke, filmet fra… helikopter ! Resultatet er spektakulært. 🙂

 








%d bloggere like this: