Fint besøk på djevelsk øy

24 01 2011

Djeveløya er kanskje det stedet i Fransk Guyana som er mest kjent utenfor landets grenser. Ikke så rent lite myteomspunnet er den, men de som leter litt i historien finner fort ut at det fantes langt verre destinasjoner enn den grønne og palmebevokste steinrøysa som idag er en del av øygruppen «Iles de Salut» som ligger et titalls kilometer utenfor Kourou.

Djeveløya sett fra Ile Royale

Historien om denne arkipelen vil for alltid være knyttet til deportasjonsleirene som Frankrike opprettet i Fransk Guyana i 1854. I hundre år skulle landet assosieres med fangekolonier og straffarbeid for de «verste» forbryterne, dvs. de samfunnet så seg tjent med å sende så langt vekk som mulig. Ikke overrsakende var det ikke bare mordere og harde kjeltringer som havnet her – også politiske fanger ble sendt hit (Alfred Dreyfus er kanskje den mest kjente). De elendige sanitære forholdene og umenneskelig hardt arbeid i et det varme og fuktige klimaet gjorde sitt til at «le Bagne» fikk et fortjent rykte for å være helvetet på jord. Og enda den dag idag har Fransk Guyana et stempel blant mange i «La Metropole» som et ugjestmildt og lite besøksverdig sted.

Isolatet på Ile Saint Joseph

Det som står igjen etter fangeleirene idag er sort sett overgrodde ruiner, men selv om naturen har tatt overhånd og gjør sitt for å forskjønne den dunkle fortiden, skal det ikke så mye fantasi til for å forestille seg hvor uutholdelig det må ha vært å bli sendt på livstid til et så avsidesliggende og klimatisk sett ugjestmildt sted, enten man ble satt til å hugge tømmer i regnskogen eller stengt inne i fuktige og pestbefengte isolat-celler på Ile Saint Joseph (en naboøy til Djeveløya).

Idag brukes øygruppen  som rekreasjonsområde. Noen av bygningene blir holdt i stand og det drives blant annet vertshus og kafé her ute. Folk tar gjerne en dag eller to for å kombinere historisk besøk med bading og slaraffenliv i sola. Vi har fått fint besøk av bror Henrik fra vinterkalde Norge, og trosser høy sjø for å få en velfortjent fridag sammen med Axel og Emily.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Reklamer




Satellittoppskytning rapportert av WIRED

19 01 2011

Geek-magasinet WIRED har vært på snarvisitt her på romsenteret. Resultatet er en lettlest og godt illustrert artikkel, «Behind the Scenes of a Satellite Launch», som jeg absolutt vil anbefale for å få et helhetlig bilde av hva oppskytning av telekommunikasjonssatelliter til geostasjonær bane går ut på.

Klikk på bildet under for å lese artikkelen.





Zoo igjen

13 01 2011

En liten snar visitt innom Guyanas zoologiske hage ga noen fine fotografier. Det var en en ikke for varm dag, og tidlig på morgenen. Dyrene er våkne da – de fores, leker, skråler og er gjerne med på en foto session. Klikk på bildet under for å se fler.

 

 





QO hva er det?

13 01 2011

QO står for Qualification Operationelle, på norsk kanskje best oversatt med Operativ Kvalifisering. Bak begrepet ligger en lang og omhyggelig prosess som skal forsikre at systemer og menneskene som opererer dem vet hva de skal gjøre og når, slik at så få feil som mulig oppstår når den operative driften starter.

Selv for en langvarig oppskyting som ATV (over 9000 sekunder og to hele baner rundt jorda) er drifttiden kort og kravet til driftssikkerhet stort. Derfor har vi idag tilbragt ikke mindre enn 13 timer i kontrollromet. Vi har simulert tre fulle oppskytninger, løst problemer på bakkestajoner verden rundt (oversvømmelsene i Australia skapte for eksempel en del trøbbel idag siden to av stajonene befinner deg der), og … spist hummer til middag! Det siste en kjærkommen overaskelse fra Direktøren som ville vise sin medfølelse. Selv sjefer kan ha gode ideer iblant 🙂

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.





På plass

7 01 2011

Så er vi da «hjemme» igjen. Det gjør godt å kjenne drivhuslukta på vei inn i ankomsthallen, og sakke tempoet slik man automatisk gjør i varme omgivelser. Vi har ikke mer tid, men bruker den kanskje bedre? Vi hadde lånt bort huset i ferien. Det er vanlig her – for å minske sjansen for innbrudd. Våre huspassere, en jente med praksis på CNES som hadde besøk av foreldrene i jula, hadde tatt godt vare på huset og alt vårt innbo. I tillegg lå det en presang til oss med takk for lånet – hyggelig.

Tilbake på jobb er det fullt kjør med opptrapping mot neste oppskytning av ATV 2 som er planlagt 15. februar. ATV står for Automatic Transfer Vehicle og er det nærmeste Europa har kommet utvikling av bemannede romfartøy. ATV er ikke bemannet under oppskytning, men er et automatisk laste-fartøy som bringer forskyninger til den internasjonale romstasjonen. For at de to farkostene skal greie å treffe hverandre i romet er det uhyre viktig at oppskytningen skjer på akkurat riktig tidspunkt. Vi har derfor ingen slingringsmonn og det gir jo ekstra press. Neste uke begynner testene som skal forsikre oss om at nettverket av bakkestasjoner som skal benyttes under oppskytningen er vel fungerende og operasjonelt.

ATV 1 Jules Verne fotografert fra den internasjonale romstasjonen





Refleksjoner i et nytt år

2 01 2011

Hva har vi gjort det til, Livet? Før lå landskapene åpne, skogene og havene og slettene. Det vakre var der; åstedet for livsglede og utfoldelse for menneskene var vår egen moder jord. Nå er alt så anderledes. De vakreste stedene skapes kunstig av overbetalte animatører hos Disney og Pixar, og vi drømmer om noe vi ikke vet hva er mens vi slumrer i en skitten sofakrok foran en eller annen skjerm.

Vi har prøvd mye for å finne en mening med dette forvridde livet. Et titalls generasjoner filosofer, økonomer og politikere har fortalt oss hvorfor det skal være slik, hvorfor en stor del av jordas befolkning sulter eller blir utnyttet (eller begge deler), mens resten av oss er passive forbrukere av kunstige preparater som, i motsetning til det green-wash markedsførere forteller oss, desverre blir bare mindre og mindre miljøvennlige. Alle disse tenkerne har skrevet og snakket millioner av velmenende setninger som de selv og vi tror kan hjelpe oss til en bedre morgendag. Selv de post-post-modernistiske elitetenkerne, de som helst snakker i bokform, og som vi gjerne tror litt mer på siden de brukler all tiden til å tenke og har vunnet akademisk anerkjennelse for det, fortstetter å spy ut fraser trykket på stivnet tremasse som i beste fall vil bli brent og omgjort til CO2 etter en halv gjennomlesning. For hvem tror vel lenger at et litterært verk kan ha noen som helst gjeldende innflytelse på et samfunn som allerede er kvalt av informasjon?

Vi er mange som ser på dette rare, moderne livet med et forferdet skråblikk mens vi stabber vår vei litt motstrebende i samme retning som resten av flokken. Min utvandring til naturlandet Fransk Guyana har gjort meg mer oppmerksom på hvor syk forbrukskulturen er. Forståelig nok oppdager man lettere avstanden til menneskets naturlige levesett i et samfunn der de fleste lever på importert surrogat-glede, mens bare et fåtall faksisk forstsetter å eksistere i og med den ville og allestedsnærværende naturen. Og paradoksalt nok er det få som spør seg hva som er det riktige, for oss, for samfunnet, for naturen selv. Vi hugger skog, graver gull, forurenser elver, jord og luft.  Og vi tror det skal være slik. For dette er vi, og mange generasjoner før oss oppdratt til og oppvokst med. Og selv i det 21. århundre er vi reddere for skogens insekter og dyr enn vi er for de ofte bevæpnede menneskene rundt oss.

Velkommen til 2011, planeten Jord.








%d bloggere like this: