Terrengsykling som svir

13 06 2011

Fransk Guyana og vill natur hører sammen, og allerede før jeg flyttet hit hadde jeg en idé om at jeg ville uforske denne for meg helt ukjente villmarken. Sørsmålet var bare hvordan.

Sålangt har det ikke blitt de helt lange turene. En tre dagers fottur og noen dagsturer, et par utflukter med pirog eller kano oppover et og annet vassdrag, overnatting i carbet på bredden noen kilometer innover Kourou-elva som er vår nærmeste nabo. Jeg har lært meg at regnskogen har sine farer, men at man med noen enkle forholdsregler kan ferdes, om ikke enkelt så i hverfall relativt trygt.

Problemet her er at det finnes så uendelig mange muligheter, men så få beskrivelser og oppmerkinger. En turguide er riktignok publisert. Boka gir en oversikt over et titalls merkede stier. Disse er som regel fine, godt oppmerket og tar en halv til to dager å gå. Men hva med alle de andre, de hudrevis av skogsstier og kjerreveier som er laget og holdt ved like av alt fra lokale indianere til brasilianske gullgravere? De fleste av disse står ikke på noe kart, og kan forsvinne like fort som de dukker opp hvis ingen sørger for jevnlig rydding. Hvordan kan jeg få utforsket denne ukjente labyrinten ?

Vel, jeg har funnet i hverfall et delvis svar : terreng-sykling. Det er en ganske utbredt sport her, og et knippe entusiaster drar jevnlig ut for å finne og rydde nye stier. Dette er øko- og opplevelsesturisme på sitt beste. Sykkelen skader ikke terrenget, og forurenser ikke. Og den lar deg komme dypere inn i regnskogen enn noe annet miljøvennlig fremkomstmiddel. Og ikke minst: det god trening !

Igår dro vi ut, en gruppe på sju syklister. Det sier seg selv at man bør være flere i slikt terreng. Målet var en bekk med klart vann, Crique Couleuvre. Vi la av gårde på en tur som skulle komme til å vare i over fire timer, og med ganske tøff sykling. Men duverden, vi fikk lønn for strevet. Her er en smakebit :

Reklamer




Myggmasaker

9 06 2011

Nå er det endelig over : myggen’s gerilja krig og «hit and run» taktikk skal endelig slås tilbake ved hjelp av vårt nyanskaffede masseødelegelsesvåpen : den elektriske fluesmekker. Og hvilken herlig følelse er det ikke å se myggen svis til støv og kjenne lukten av svidd insekt. Ah, det finnes en tyrann i oss alle…





Hverdag

5 06 2011

Det er ikke alle dager som er like spennende. Nå som vi har bodd her i snart 8 måneder blir overrsaskelsene ferre og bloginnleggene også. Det betyr ikke at vi kjeder oss. Snarere tvert om. Nå er både barna og vi vant til klimaet, varmen gjør oss ikke så slappe lenger, og vi lar regnskurene (og myggen) komme og gå (fly) som de vil. Hva annet kan man gjøre?

Vi er veldig fornøyde med det nye huset vårt. Så fornøyde at jeg synes det fortjener et lite bilde. Hagen er ikke stort å skryte av, men vi planter litt og litt, og ser både papaya-trær, bambus, kokospalmer og bananplanter gro raskere enn vi hadde håpet.Vi er heldige og har en stor hage, og hyggelige naboer. Skolen til Axel ligger 50 m fra huset, og stranden og ikke minst kite-beatchen et par hundre meter i den andre retningen. Både Marie og jeg har begynt med kite-surfing og jeg kan love at det kommer noen innlegg om det etter hvert… 🙂

Men nå vil jeg heller fortelle om vår siste lille utflukt på Kourou-elva med overnatting i carbet som seg hør og bør. Det har vist seg at disse turene gir en unik mulighet til å koble av. Man kan igrunnen sammenligne det med en god norsk hyttetur til et utrolig primitivt logi (i praksis en trehytte uten vegger), men som vi alle vet er gleden omvendt proporsjonal med standarden…

Siste tur hadde to nevneverdige høydepunkter. Den ene var maten : franskmenn i Guyana er ikke anderledes enn franskmenn i Frankrike. De tenker og snakker mer om mat enn om sex, og det sier ikke lite… Konseptet denne gangen var carbet-fondue. Ostefonduen ble preparert etter alle kunstens regler og med iherdig deltakelse fra alle kjønn og aldersgrupper. Og med magen full av ost, brød og hvitvin var det vel ikke så underlig at de fleste forsvant over i hengekøyene før noen rakk å foreslå kortspill eller andre lignende (unyttige) aktiviteter.

Det andre høydepunktet vil jeg si var wake-bording som faktisk er utrolig givende i en så vill natur. Mange vil kanskje synes at det slike bråkete motorsporter ikke hører hjemme i regnskogen. Joda, det er noe i det, men på den annen side er elvene viktige tranportårer der motorisert ferdsel har funnet sted siden påhengeren ble oppfunnet. I tillegg har jo regnskogen nok  av plass og rolige steder for dyr og dyreelskere. Det blir litt som å kjøre snøskuter på Finnmarksvidda… Her er en liten videosnutt jeg klippet sammen i huy og hast.

Og tilslutt, Marie’s guided tour gjennom carbeten  :

 








%d bloggere like this: