Ja, saa er aarets sommerferie over og vi er tilbake i Kourou etter 5 gode uker hjemme i gamle Europa. Det var selvfoelgelig veldig godt aa se igjen familie og venner, baade i Frankrike og Norge. Og det er verd lange fly-, bil- og togturer for aa komme rundt til alle. Det er en underlig foelelse aa komme hjem etter en bitterkald uke i franske fjell og begynne paa jobb igjen i tropehete.
Jobb, ja. Jeg hadde vel tenkt meg en rolig start igjen etter ferien. Det ble det ikke. Utsatt oppskytning for VA 203 (V =»vol» som betyr oppskytning, A = Ariane 5, 203 er nummeret i rekken av Ariane 5 oppskytninger) og ferieavvikling gjorde at jeg maatte ta over etter en kollega som har reist paa ferie. Dermed sitter jeg nok en gang i kontrollromet foerstkomne fredag. Oppskyningen skal etter planen finne sted litt foer kl. 24 norsk tid. Jeg kommer til aa legge ut mer info her paa bloggen i dagene som kommer for de som oensker aa foelge oppskytningen live.
Andre gleder ved aa komme hjem er aa kunne stifte bekjentskap med nye «familiemedlemmer» (skilpadden Tala og katten Papaye). Begge har vi overtatt fra venner som maatte reise hjem etter aa ha lagt bak seg de 6 tilmaalte aarene her paa denne eksotiske utposten. Saann er det paa slike steder. Noen reiser, andre blir. Men tette relasjoner knytter man i hvertfall. Paa spoersmaal om hva de kom til aa savne mest svarte vaare venner enstemmig : naerheten til alt, ikke minst vennene. Og det er vel ikke saa rart : Vi bor jo alle innenfor en radius paa en liten kvadratkilometer. Og saa er vi alle langt hjemmefra. Ikke saa rart kanskje at vennene blir ekstra viktige.
Hjemkomsten bragte ogsaa det som Marie oensket seg mest av alt : vind. Dermed kunne vi proeve kiten igjen…! Herlig!
Utpost Fransk Guyana 
Legg igjen en kommentar