Et lite tilbakeblikk

17 03 2012

Det er blitt få personlige innlegg på denne bloggen. For det meste har jeg skrevet om det som jeg har ansett som eksotisk, som jeg har regnet med at du, leseren, ville ha. Og ja, det er mye spennende og annerledes her. Regnskog, brunt hav, dampende hete, og midt oppe i naturen kanskje menneskets største teknologiske vågestykke : raketter. Rocket science. Å se en rakett ta av ER en sterk opplevelse. Ikke så mye for sansene, som tilskuer kommer en skjelden nær nok til virkelig å føle kreftene på kroppen, men aller mest for intellektet. Tanken på hva som skjer i det øyeblikket 800 tonn metall, kompositt, drifstoff og krutt overvinner tyngdekraften er svimlende. Ikke mindere å erkjenne at denne farkosten i løpet av de to første minuttene etter lift-off brenner av over 480 tonn krutt og 100 tonn flytende hydrogen og oxygen. Etter disse to fattige minuttene er ikke bare raketten utenfor jordens atmosfære, den har i tillegg opparbeidet seg svimlende fart, hele 8000 km/t eller over 6 ganger lydens hastighet…

Men det var altså ikke alt det spennende jeg ville skrive om nå. Målet var å gi et lite innblikk i de sidene ved livet i Fransk Guyana som ikke er så bra. For hverdag er hverdag også her. Noen gjøremål er enklere enn hjemme i Europa (som å kle på og få ungene til skole og barnehage om morgenen eller handle – alt er jo i nærheten), men langt de fleste handlingene som inngår i en vanlig dag er slitsomme og kompliserte. Ta matlaging for eksempel. Importerte råvarer er dyre og dessuten lite miljøvennlige, så vi prøver så godt vi kan å bruke de lokale ingrediensene vi får i grønnsakskurven eller kjøper på markedet. Marie er ganske flink til å lære seg lokale oppskrifter, men selv kaster jeg fort inn håndkleet når kjøleskapet flommer over av underlige rotvekster med rare navn og det ikke finnes så mye som en tomat å oppdrive. Likeleves har vi måttet legge om de fleste by-vaner, som å gå ut å ta en øl eller en kaffe (det finnes ikke en eneste trivelig kafé i Kourou), gå en tur på teater, konsert eller kino (Kourou glimrer med fravær av kultur, og den eneste kinoen viser bare dubete filmer) eller bestille en god bok på Amazon (med tollbehandling tar postgangen opptil to måneder, og befordrer i tillegg et tolmodighets-krevende besøk på det lokale postkontoret). Aktiviteter for barna er det heller ikke flust av i nærmiljøet, og de to merkede turstiene i området begynner vi å bli lei av. For ikke å snakke om mygg, yen-yen, kjempe-kakkerlakker, giftige sommerfugler, kjempe- mauer, veps, slanger og annet kryp som stikker, biter og brenner. Spesielt Emily klorer og klør, og får sår som blir betente og krever kyndig behandlig (av «huslegen» Marie som tar rollen med typt alvor).

Atelier på terrassen

Så var det kulturen, det sosiale mønsteret her. Jeg visste at jeg kom til å savne vennene og til og med kollegaene fra Toulouse. Men jeg regnet ikke med å møte en omgangsform som var så anderledes. Kourou er jo en by med et stort anntall «innvandrere» fra Frankrike som oss selv. Men av en eller annen grunn som jeg ikke helt har greid å analysere virker det som om folk blir mindre vennligsinnede av å bo her, både mot bekjente og kolleger. Kanskje er det et resultat av en tilpasning til det lokale og nokså tøffe miljøet (det er høy kriminalitet, stor konkurranse og tydelige klasseskiller i dette samfunnet), kanskje er det en slags forsvarsmekanisme mot det som oppleves som skremmende og fremmed. Uansett hva grunnen er, så har integreringen vært tøffere enn jeg antok, både på jobb og utenom.

Axel på utflukt med klassen til romfartsmuseet

At vi faktisk ofrer noe, at vi må unvære goder og gleder som vi før tok som en selvfølge, har vi vært klar over en stund. Men det er først nå, et og et halvt år etter ankomst, når Vega-rushet er over og jeg skal prøve å finne igjen litt av meg selv etter alle de helgene og kveldene med jobb, at jeg inser hvor stor del av mine egne behov som faktisk har vært forbundet med det å bo i en europeisk middels-stor by.

Som de fleste nordmenn er jeg også regelmessig nødt til å ha min dose «fred og ro». Men i et land der støynivå et proporsonalt med livsglede og hus er laget for å holde regn og tyver (og bare det) ute er det praktisk talt umulig å ha en rolig stund. Enda verre er det å aldri være anonym, i en «landsby» der alle naboene i tillegg er kolleger.

Lavvanns-tur på stranden

Da jeg begynte på romsenteret for halvannet år siden sa en kollega med noen års erfaring : «for å overleve her er det viktig å reise hjem til Europa et par ganger i halvåret». Jeg forsto så inderlig godt hva han mente da jeg tilbragte en dag i Paris i forrige uke på vei hjem fra et møte i Roma. Jeg hadde aldri trodd jeg kunne ha en så sterk lykkefølelse av å traske rundt i regn og to plussgrader med en tung koffert… Det var ikke omgivelsene som gledet meg, men snarere følelsen av total frihet. Butikker, kafeer, museer, parker, mennesker. Bare muligheten til å velge fritt. Så kan man jo spørre seg hvordan jeg med så mange muligheter endte opp på McDonalds ved Chatelet… Men å sitte der med en bigmac og se ut på fokelivet utenfor sitter igjen som en sjokkerende positiv opplevelse.

Skilpadden Tala

Men så var det også uendelig godt å komme hjem igjen til den fuktige varmen, til vinden i palmene, til regnet på blikktakene, til skilpaddene og iguanene, fugle-lydene og de brunde bølgenes brytninger nede fra stranden. Til en fisketur på Kourou-elva. Til barna som løper rundt i shorts hele dagen og ikke lenger husker at noe annet er mulig. Til rakett-oppskytningene som statig nærmer seg som lyntog, og hver gang bringer nye utfordringer og opplevelser. Og ikke minst, til den endeløse skogen som ligger der med sine muligheter og enda urealiserte (na)turopplevelser. Så får heller de Europeiske vanene finne seg i å bli satt til side i noen år. Gresset kan noen ganger virke mer forlokkende på den andre siden, men få ting er vel egentlig grønnere enn regnskog ?

Siste helgs fangst - Acoupa viser seg utmerket på grill

Reklamer




Enda et rart dyr

3 03 2012

Etter gårsdagens suksess prøver vi med neste spørsmål. Den som gjetter navnet på denne karen får en premie, garantert.





Er det noen som vet hva dette er?

2 03 2012

Joda, en gresshoppe selvfølgelig. Men så var det de latinske navnet da…








%d bloggere like this: