Surinam

13 04 2012

Så var v i alstså på tur igjen. Denne gangen var målet Tobago, en karibisk øy like utenfor kysten av Venezuela. Sammen med naboøya Trinidad utgjør disse to oljestaten med det ikke så veldig originale navent Trinidad og Tobago. Vi hadde en strålende og ganske ordinær bade-ferie i dette tropiske paradiset. Det orginiale og kulturelt interessante var måten vi kom oss dit på. Med unntak av Paris og de franske karibiske øyene Martinique og Guadeloupe er nemlig svært få destinasjoner tilgjengelig med fly fra Fransk Guyana. Det er synd, for det bidrar til å holde kontakten med de andre landene i regionen på et lavt nivå, både hva gjelder handel og annen utveksling. Fra Surinam er det derimot mange flere muligheter, og fly-prisene er også gunstige. Men for å kunne utnytte dette tilbudet må man altså komme seg til hovedstaden Paramaribo, en ikke enkel affære.

Det burde være lett. Surinam er nabolandet til Fransk Guyana. Grenseelva Maroni er hovedtranportåre for en rekke landsbyer på begge sider som bebos i hovedsak av indianere og bush-negre som rømte fra slaveri og etablerte stammer i jungelen. Det er derfor mye kontakt mellom landene i dette området. Surinam har også det til felles med Fransk Guyana at landet lenge var underlagt Europa, nærmere bestemt Nederland. Men etter frigjøringen i 1975 har økonomien med untak av en periode på nitti-tallet stort sett gått en vei – nedover. Dermed er infrastrukturen blitt både lite utbygget og dårlig vedlikeholdt. Vår reise er derfor både lang og krunglete.

Piroger til kai i St Laurent

Den første biten er grei. Vi kjører egen bil på gode veier de 188 klometrene til grensebyen St Laurent. Her begynner eventyret. Først skal bilen parkeres for to uker. Etter at bagasjen er lastet av ved elvebredden kommer vi i snakk med en annen familie som skal samme vei og som kjenner en lokal beboer som passer biler for 6 € per døgn. Vi slår til. Deretter skal passet stemples, og så er det ombord i pirogen som tar oss over Maroni elva. Det er ikke uten rissiko, elva er stri og pirogen smal og lite sjøsterk, men det går bra. På den andre siden skal visumet sjekkes og passet stemples i tollboden. Vi er i grensebyen Albina og herfra er det 139 km igjen til Paramaribo. Vi finner vår mann blant hojende taxisjofører, og hopper inn, spenner oss fast og krysser fingrene.

Axel og Emily venter på tur over Maroni-elva

Nå begynner en sltisom og risikabel ferd. Vi passerer en og annen landsby og noen bauxitt-gruver (Norge er faktisk en viktig importør av bauxitt fra Surinam), men stort sett er det flatt, gjørmete og øde, med regnskog på begge sider. Det går rykter om landeveis-røvere langs denne veien, men sjåføren beroliger oss. Det er lenge siden han har hørt om slike problemer. Derimot er det mange ulykker, og vi skjønner hvorfor. Stadig vekk blir vi forbikjørt av andre biler som umulig kan ha full kontroll med dette veidekket. Ro holder det han kaller en rolig fart, men ligger likeveli godt over 100 på alle strkningene der det er mulig. Så bremser han, forserer et hull, og akselererer igjen.  Her gjelder det å kjenne veien godt.

Veien fra Albia til Paramaribo er gjørmete og i generelt svært dårlig forfatning. Spesielt nå i regntiden.

Etter over tre timer med nervene i høyspenn er vi fremme i Paramaribo. Akritektueren minner om Cayenne, borstett fra at dette er en hovestad i et ordentlig land. Det er mange vakre bygninger og en sær blanning av orden og kaos. Det kulturelle mangfoldet som er en av hovedattreaksjonene i dette landet viser seg også tydelig. Her ligger moskeer, synnagoger, katolske og protestantiske kirker side om side. Og språkmessig kan man lett få seg et og annet babelsk sjokk. Her er det et vell av lokale språk med kreolsk og iniansk slektskap. I tillegg snakker de fleste nederlandsk eller hindi, som er de to offisielle språkene her. Og om ikke det var nok, har nylig innvandring fra Asia og andre søramerikanske land ført med seg nye språk – englesk, portugiskisk, kinesisk, … Vi spør Ro hvor mange språk han snakker. Bare fire eller fem, svarer han beskjedent.

Ro ved rattet. En tur-retur Paramaribo-Albina om dagen er alt han orker på den dårlige veien.

Paramaribo

Reklamer

Handlinger

Informasjon

One response

14 04 2012
Neni

Hi, we envy you! Emily and Aksel look like a professional backpackers, hehe. There are many Javanese, my ethnic group, in Suriname now. They were originally sent by the Dutch during Indonesian occupation long time ago. Hilsen fra Neni.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s




%d bloggere like this: