Tur til jungelens tak

25 05 2012

Der er ikke så ofte lenger jeg føler at jeg bor i et eksotisk land. Alt blir jo en vane, selv palmer, tropehete og rakettoppskytninger. Men nå og da blir man tatt ut av hverdagen og satt inn igjen i virkeligheten. En av disse gangene var forrige helg. Med svigerforeldre på plass som barnevakt kunne Marie og jeg endelig dra sammen på tur, og bestemte oss for å gjøre det skikkelig. Derfor kontaktet vi en guide som bor helt vest i landet, i byen Saint Laurent, på grensen til Surinam.

Vi kunne pakket sekken og dratt ut i villmarken på egenhånd. Problemet er ikke det å klare seg ute i jungelen, det er ikke så vanskelig som det virker. Problemet er å finne veien. Det fins nemlig ingen kart, og slev GPSen har store vanskeligheter med å fange inn satellittene fra under all vegetasjonen. Vi var derfor en gruppe på 6 som ble guidet av Pierre, en tidligere alpinist fra Pyreneene som har bodd og utforsket regnskogen i Fransk Guyana de siste 12 årene.

Først kjører vi så langt vi kommer sørover – innover i skogen langs en skogsbilvei som blir dårligere og dårligere ettersom vi beveger oss. Pierre stanser jeepen flere ganger for å vise oss ting, to ganger er det ferske spor etter en jaguar, som må ha syntes veien var et behagelig sted for å gjøre sitt fornødende. Etter tre timers kjøring parkerer vi ved enden av det som knapt kan kalles en vei lenger, smører oss inn med illeluktende carapa-olje (som skal holde småkryp unna), og begynner vandringen.

Vi følger en dårlig synlig sti langs en elv. Den leder inn til en foss som visstnok er en av Fransk Guyana’s finsete – les Chutes Voltaire. Derfra er det enda 5 timer med vandring gjennom regnskog på varierende underlag. Noen ganger er det somp-aktige våt-områder, andre ganger tørt bladdekke. Etter noen timer tar vi av fra stien. Pierre ber oss ikke lage spor. Dette er hans hemmelige fjell.

Og riktig nok, det blir brattere og brattere. Terrenget varierer ikke mer her enn andre steder, men med den ugjennomtrengelige vegetasjonen er det umulig å vite hva som kommer. Vi klatrer opp en smal sti, med en stigning på et par hundre meter. Det blir litt lysere, men vi ser forstatt ingen ting, bare trær. Så dukker det opp en blå presenning som er taket på en gapahuk – Pierre’s «hytte». Her er det plass til et titalls hengekøyer, noen redskaper og en bålplass. En bekk med klart vann renner ikke langt unna, og forklarer hvorfor han har valgt akkurat dette stedet.

Vi setter fra oss sekkene og tar en pust i bakken. Så er det klart for det vi er kommet for : Inselberget. Et inselberg er ikke noe annet enn et stykke bart fjell. Det kan virke uinteressant, men er faktisk både sjeldent og unikt i dette grønne helvetet. «Inselberg» kommer fra tysk og betyr ikke noe annet enn ødeliggende fjell. Og jammen er det øde her, ikke et spor av mennesker, men en utsikt som tar pusten fra oss. Dette er jungelens tak! For første gang kommer man opp og får feste blikket i horisonten. Og mellom oss og den : skog, skog, skog.

Hele kvelden tilbringer vi her, drikker rom og ser, på skyene som danser mellom de ruglete ugjevnetene i landskapet, pappegøyene som kommer flaksende i par, alltid i par, over og under oss. Så kommer mørket og regnet, og vi lager middag på bålet i «hytta» før vi legger oss tidlig i hengekøyene. Jeg sover som en stein, er vant til det nå, til alle skogens lyder – dyr som jager, flaggermus, knaking i treverk og brøleapenes ralling fra et sted langt borte. Bare man har kroppen og alt utsyr opp fra bakken er det ikke noe å frykte.

Neste dag er vi oppe halv seks og spiser frokost i soloppgang på fjellet. Så begynner en lang tur tilbake samme vei – det er bare én sti, og selv den er for det meste gjengrodd. Vi rekker tilbake til Kourou til sent på kveld, utslitte, men med en følelse av å ha opplevt noe på samme tid enestående og veldig Guyansk.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Reklamer




Ariane 5 VA 206 skytes opp i kveld

15 05 2012

Ja da er det klart for den første Ariane 5 ECA oppskytningen her fra Kourou siden september i fjor. Denne gangen er det to telekommunikasjonssatelitter som skal opp i geostasjonær bane. Det er henholdsvis en japansk (JCSAT-13 på 4 528 kg) og en vietnamesisk (VINASAT-2 på 2 969 kg) satellitt som skytes opp. Bege er bygget av Lockheed Martin Commercial Space Systems.

Selv står jeg allerede på farten til kontrollromet, der vi begynner operasjonene om ca en time. Lift-off er planlagt til kl. 24:13 i natt norsk tid. Hvis noen har lyst til å følge opskytningen live er det mulig her : http://www.arianespace.tv/ . Sendingen starter ca. 20 min før.

Uansett om du følger med eller ikke, så kryss fingrene for oss i hvertfall !

Ariane 5 ECA på oppskytnings-rampen





Latinamerikanske Løsninger

5 05 2012

Den 12. april kom Latin-amerikaboken 2012 ut. Boka gis ut annet hvert år av Latin-amerikagruppene i Norge (LAG). Årets utgave har fokus på hva Latin-amerika kan bidra med i verdens-sammenheng, med mange bra artikler skrevet av de i Norge som kan mest om denne regionen.

Det er også med en del med artikler om hvert enkelt land. Her har jeg vært så heldig å få birda med en tekst om Fransk Guyana, som jo er en del av Latin-amerika både mht beliggenhet og språk, men som likevel er så utrolig anderledes i og med at landet er en del av Franskrike og dermed også Europa og EU.

Jeg vil på det sterkeste anbefale denne boka, som både gir nyttig innsikt og fôr for ettertanke. Den kan bestilles her. Et lite utdrag av Fransk Guyana artikkelen :

For utenforstående virker Fransk Guyana som en relikvie fra kolonitiden. For franskmenn flest er landet derimot en naturlig del av Frankrike, og har i flere hundre år vært fristed og reisemål for utfartstrengte og eventyrlystne landsmenn.

Sammenlignet med de mange franske øyene rundt om i verden står likevel Fransk Guyana i en særstilling. Departementet er nemlig det eneste gjenværende landområdet på det søramerikanske kontinentet som ikke er en selvstendig stat. Med et areal på 83 864 kvadratkilometer (16 prosent av Frankrikes totale flateareal), beliggenhet i Amazonas (94  prosent tropisk regnskog) og et betydelig kulturelt mangfold er landet derfor en unik enklave både i regional og europeisk sammenheng.

[…]

Som fransk departement og EU-utpost mottar Fransk Guyana årlig store bevilgninger som bidrar til å opprettholde en kunstig høy levestandard for en minoritet av befolkningen. Subsidiene gjør at kystregionen som huser 73 prosent av innbyggerne, kan skilte med en økonomi og en infrastruktur på linje med mange europeiske land. Samtidig har den varige strømmen av midler fra Frankrike over flere tiår skapt et avhengighetsforhold og bidratt til å frembringe den følelsen av uselvstendighet og detaljstyring fra Paris som mange fransk guyanere opplever.

Løp og kjøp !!







%d bloggere like this: