Tur til jungelens tak

25 05 2012

Der er ikke så ofte lenger jeg føler at jeg bor i et eksotisk land. Alt blir jo en vane, selv palmer, tropehete og rakettoppskytninger. Men nå og da blir man tatt ut av hverdagen og satt inn igjen i virkeligheten. En av disse gangene var forrige helg. Med svigerforeldre på plass som barnevakt kunne Marie og jeg endelig dra sammen på tur, og bestemte oss for å gjøre det skikkelig. Derfor kontaktet vi en guide som bor helt vest i landet, i byen Saint Laurent, på grensen til Surinam.

Vi kunne pakket sekken og dratt ut i villmarken på egenhånd. Problemet er ikke det å klare seg ute i jungelen, det er ikke så vanskelig som det virker. Problemet er å finne veien. Det fins nemlig ingen kart, og slev GPSen har store vanskeligheter med å fange inn satellittene fra under all vegetasjonen. Vi var derfor en gruppe på 6 som ble guidet av Pierre, en tidligere alpinist fra Pyreneene som har bodd og utforsket regnskogen i Fransk Guyana de siste 12 årene.

Først kjører vi så langt vi kommer sørover – innover i skogen langs en skogsbilvei som blir dårligere og dårligere ettersom vi beveger oss. Pierre stanser jeepen flere ganger for å vise oss ting, to ganger er det ferske spor etter en jaguar, som må ha syntes veien var et behagelig sted for å gjøre sitt fornødende. Etter tre timers kjøring parkerer vi ved enden av det som knapt kan kalles en vei lenger, smører oss inn med illeluktende carapa-olje (som skal holde småkryp unna), og begynner vandringen.

Vi følger en dårlig synlig sti langs en elv. Den leder inn til en foss som visstnok er en av Fransk Guyana’s finsete – les Chutes Voltaire. Derfra er det enda 5 timer med vandring gjennom regnskog på varierende underlag. Noen ganger er det somp-aktige våt-områder, andre ganger tørt bladdekke. Etter noen timer tar vi av fra stien. Pierre ber oss ikke lage spor. Dette er hans hemmelige fjell.

Og riktig nok, det blir brattere og brattere. Terrenget varierer ikke mer her enn andre steder, men med den ugjennomtrengelige vegetasjonen er det umulig å vite hva som kommer. Vi klatrer opp en smal sti, med en stigning på et par hundre meter. Det blir litt lysere, men vi ser forstatt ingen ting, bare trær. Så dukker det opp en blå presenning som er taket på en gapahuk – Pierre’s «hytte». Her er det plass til et titalls hengekøyer, noen redskaper og en bålplass. En bekk med klart vann renner ikke langt unna, og forklarer hvorfor han har valgt akkurat dette stedet.

Vi setter fra oss sekkene og tar en pust i bakken. Så er det klart for det vi er kommet for : Inselberget. Et inselberg er ikke noe annet enn et stykke bart fjell. Det kan virke uinteressant, men er faktisk både sjeldent og unikt i dette grønne helvetet. «Inselberg» kommer fra tysk og betyr ikke noe annet enn ødeliggende fjell. Og jammen er det øde her, ikke et spor av mennesker, men en utsikt som tar pusten fra oss. Dette er jungelens tak! For første gang kommer man opp og får feste blikket i horisonten. Og mellom oss og den : skog, skog, skog.

Hele kvelden tilbringer vi her, drikker rom og ser, på skyene som danser mellom de ruglete ugjevnetene i landskapet, pappegøyene som kommer flaksende i par, alltid i par, over og under oss. Så kommer mørket og regnet, og vi lager middag på bålet i «hytta» før vi legger oss tidlig i hengekøyene. Jeg sover som en stein, er vant til det nå, til alle skogens lyder – dyr som jager, flaggermus, knaking i treverk og brøleapenes ralling fra et sted langt borte. Bare man har kroppen og alt utsyr opp fra bakken er det ikke noe å frykte.

Neste dag er vi oppe halv seks og spiser frokost i soloppgang på fjellet. Så begynner en lang tur tilbake samme vei – det er bare én sti, og selv den er for det meste gjengrodd. Vi rekker tilbake til Kourou til sent på kveld, utslitte, men med en følelse av å ha opplevt noe på samme tid enestående og veldig Guyansk.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Reklamer

Handlinger

Informasjon

One response

26 05 2012
Allister Kindingstad

Takk for titten, Jon. Så vet jeg også hva et Inselberg er for noe nå! Ser fantastisk ut. Selv er jeg 2 dager unna avreise til Tromsø for 6 mnd (minus sommerferie) for å synge i Les Miserables ved Hålogaland Teater. Ni forskjellige småroller skal gestaltes:) Blir spennende. Hei så lenge og hils Marie så mye.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s




%d bloggere like this: