Vår jul

29 12 2014

Endel av dere som fra tid til annen er innom denne bloggen har etterlyst mer personlige innlegg. Jeg tar dere på ordet, med rissiko for bli noe uoriginal. Men jul er jo tradisjoner, så hvorfor ikke.

Det er andre gangen vi feirer jul her i Fransk Guyana. Denne gangen er riktignok den første vi ikke har besøk av familie eller venner. Det spørsmålet jeg tror vi begge stilte oss på forhånd var : er det mulig å få julestemning uten våre foreldre og søsken som vi har pleid å feire jul med, og på et så u-julete sted ? Det viste seg å være mulig.

Det blir mørkt her ved 6-7 tiden om kvelden hele året. Og med tropisk regn ute i natten er det faktisk godt å roe seg ned å bare være sammen, inne eller på terrassen, og forberede til jul. Vi bakte julekaker, pyntet treet (av plast og med LED belysning fra kineseren på hjørnet, men det ble fint), spiste julegrøt, og leste til og med juleevangeliet på norsk – selv om ingen andre skjønte noe av det untatt meg. Marie hadde laget kapun (kastrert hanekylling – red. anm.) med morkelfarse. Og selv fars forklaring om at julenissen ikke hadde tid til å komme på julaften, men hadde være innom med gaver kvelden før, ble godtatt under tvil av Axel og Emily. Til og med sølvguttene streamet julen inn, på direkten, men med samme opptak som i fjor…

Jul er koseligere med snø og kulde utenfor døren. Men det lille jesusbarnet i julekrybben så ut til å føle seg hjemme i varmen.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Reklamer




Et lite tilbakeblikk

17 03 2012

Det er blitt få personlige innlegg på denne bloggen. For det meste har jeg skrevet om det som jeg har ansett som eksotisk, som jeg har regnet med at du, leseren, ville ha. Og ja, det er mye spennende og annerledes her. Regnskog, brunt hav, dampende hete, og midt oppe i naturen kanskje menneskets største teknologiske vågestykke : raketter. Rocket science. Å se en rakett ta av ER en sterk opplevelse. Ikke så mye for sansene, som tilskuer kommer en skjelden nær nok til virkelig å føle kreftene på kroppen, men aller mest for intellektet. Tanken på hva som skjer i det øyeblikket 800 tonn metall, kompositt, drifstoff og krutt overvinner tyngdekraften er svimlende. Ikke mindere å erkjenne at denne farkosten i løpet av de to første minuttene etter lift-off brenner av over 480 tonn krutt og 100 tonn flytende hydrogen og oxygen. Etter disse to fattige minuttene er ikke bare raketten utenfor jordens atmosfære, den har i tillegg opparbeidet seg svimlende fart, hele 8000 km/t eller over 6 ganger lydens hastighet…

Men det var altså ikke alt det spennende jeg ville skrive om nå. Målet var å gi et lite innblikk i de sidene ved livet i Fransk Guyana som ikke er så bra. For hverdag er hverdag også her. Noen gjøremål er enklere enn hjemme i Europa (som å kle på og få ungene til skole og barnehage om morgenen eller handle – alt er jo i nærheten), men langt de fleste handlingene som inngår i en vanlig dag er slitsomme og kompliserte. Ta matlaging for eksempel. Importerte råvarer er dyre og dessuten lite miljøvennlige, så vi prøver så godt vi kan å bruke de lokale ingrediensene vi får i grønnsakskurven eller kjøper på markedet. Marie er ganske flink til å lære seg lokale oppskrifter, men selv kaster jeg fort inn håndkleet når kjøleskapet flommer over av underlige rotvekster med rare navn og det ikke finnes så mye som en tomat å oppdrive. Likeleves har vi måttet legge om de fleste by-vaner, som å gå ut å ta en øl eller en kaffe (det finnes ikke en eneste trivelig kafé i Kourou), gå en tur på teater, konsert eller kino (Kourou glimrer med fravær av kultur, og den eneste kinoen viser bare dubete filmer) eller bestille en god bok på Amazon (med tollbehandling tar postgangen opptil to måneder, og befordrer i tillegg et tolmodighets-krevende besøk på det lokale postkontoret). Aktiviteter for barna er det heller ikke flust av i nærmiljøet, og de to merkede turstiene i området begynner vi å bli lei av. For ikke å snakke om mygg, yen-yen, kjempe-kakkerlakker, giftige sommerfugler, kjempe- mauer, veps, slanger og annet kryp som stikker, biter og brenner. Spesielt Emily klorer og klør, og får sår som blir betente og krever kyndig behandlig (av «huslegen» Marie som tar rollen med typt alvor).

Atelier på terrassen

Så var det kulturen, det sosiale mønsteret her. Jeg visste at jeg kom til å savne vennene og til og med kollegaene fra Toulouse. Men jeg regnet ikke med å møte en omgangsform som var så anderledes. Kourou er jo en by med et stort anntall «innvandrere» fra Frankrike som oss selv. Men av en eller annen grunn som jeg ikke helt har greid å analysere virker det som om folk blir mindre vennligsinnede av å bo her, både mot bekjente og kolleger. Kanskje er det et resultat av en tilpasning til det lokale og nokså tøffe miljøet (det er høy kriminalitet, stor konkurranse og tydelige klasseskiller i dette samfunnet), kanskje er det en slags forsvarsmekanisme mot det som oppleves som skremmende og fremmed. Uansett hva grunnen er, så har integreringen vært tøffere enn jeg antok, både på jobb og utenom.

Axel på utflukt med klassen til romfartsmuseet

At vi faktisk ofrer noe, at vi må unvære goder og gleder som vi før tok som en selvfølge, har vi vært klar over en stund. Men det er først nå, et og et halvt år etter ankomst, når Vega-rushet er over og jeg skal prøve å finne igjen litt av meg selv etter alle de helgene og kveldene med jobb, at jeg inser hvor stor del av mine egne behov som faktisk har vært forbundet med det å bo i en europeisk middels-stor by.

Som de fleste nordmenn er jeg også regelmessig nødt til å ha min dose «fred og ro». Men i et land der støynivå et proporsonalt med livsglede og hus er laget for å holde regn og tyver (og bare det) ute er det praktisk talt umulig å ha en rolig stund. Enda verre er det å aldri være anonym, i en «landsby» der alle naboene i tillegg er kolleger.

Lavvanns-tur på stranden

Da jeg begynte på romsenteret for halvannet år siden sa en kollega med noen års erfaring : «for å overleve her er det viktig å reise hjem til Europa et par ganger i halvåret». Jeg forsto så inderlig godt hva han mente da jeg tilbragte en dag i Paris i forrige uke på vei hjem fra et møte i Roma. Jeg hadde aldri trodd jeg kunne ha en så sterk lykkefølelse av å traske rundt i regn og to plussgrader med en tung koffert… Det var ikke omgivelsene som gledet meg, men snarere følelsen av total frihet. Butikker, kafeer, museer, parker, mennesker. Bare muligheten til å velge fritt. Så kan man jo spørre seg hvordan jeg med så mange muligheter endte opp på McDonalds ved Chatelet… Men å sitte der med en bigmac og se ut på fokelivet utenfor sitter igjen som en sjokkerende positiv opplevelse.

Skilpadden Tala

Men så var det også uendelig godt å komme hjem igjen til den fuktige varmen, til vinden i palmene, til regnet på blikktakene, til skilpaddene og iguanene, fugle-lydene og de brunde bølgenes brytninger nede fra stranden. Til en fisketur på Kourou-elva. Til barna som løper rundt i shorts hele dagen og ikke lenger husker at noe annet er mulig. Til rakett-oppskytningene som statig nærmer seg som lyntog, og hver gang bringer nye utfordringer og opplevelser. Og ikke minst, til den endeløse skogen som ligger der med sine muligheter og enda urealiserte (na)turopplevelser. Så får heller de Europeiske vanene finne seg i å bli satt til side i noen år. Gresset kan noen ganger virke mer forlokkende på den andre siden, men få ting er vel egentlig grønnere enn regnskog ?

Siste helgs fangst - Acoupa viser seg utmerket på grill





Refleksjoner i et nytt år

2 01 2011

Hva har vi gjort det til, Livet? Før lå landskapene åpne, skogene og havene og slettene. Det vakre var der; åstedet for livsglede og utfoldelse for menneskene var vår egen moder jord. Nå er alt så anderledes. De vakreste stedene skapes kunstig av overbetalte animatører hos Disney og Pixar, og vi drømmer om noe vi ikke vet hva er mens vi slumrer i en skitten sofakrok foran en eller annen skjerm.

Vi har prøvd mye for å finne en mening med dette forvridde livet. Et titalls generasjoner filosofer, økonomer og politikere har fortalt oss hvorfor det skal være slik, hvorfor en stor del av jordas befolkning sulter eller blir utnyttet (eller begge deler), mens resten av oss er passive forbrukere av kunstige preparater som, i motsetning til det green-wash markedsførere forteller oss, desverre blir bare mindre og mindre miljøvennlige. Alle disse tenkerne har skrevet og snakket millioner av velmenende setninger som de selv og vi tror kan hjelpe oss til en bedre morgendag. Selv de post-post-modernistiske elitetenkerne, de som helst snakker i bokform, og som vi gjerne tror litt mer på siden de brukler all tiden til å tenke og har vunnet akademisk anerkjennelse for det, fortstetter å spy ut fraser trykket på stivnet tremasse som i beste fall vil bli brent og omgjort til CO2 etter en halv gjennomlesning. For hvem tror vel lenger at et litterært verk kan ha noen som helst gjeldende innflytelse på et samfunn som allerede er kvalt av informasjon?

Vi er mange som ser på dette rare, moderne livet med et forferdet skråblikk mens vi stabber vår vei litt motstrebende i samme retning som resten av flokken. Min utvandring til naturlandet Fransk Guyana har gjort meg mer oppmerksom på hvor syk forbrukskulturen er. Forståelig nok oppdager man lettere avstanden til menneskets naturlige levesett i et samfunn der de fleste lever på importert surrogat-glede, mens bare et fåtall faksisk forstsetter å eksistere i og med den ville og allestedsnærværende naturen. Og paradoksalt nok er det få som spør seg hva som er det riktige, for oss, for samfunnet, for naturen selv. Vi hugger skog, graver gull, forurenser elver, jord og luft.  Og vi tror det skal være slik. For dette er vi, og mange generasjoner før oss oppdratt til og oppvokst med. Og selv i det 21. århundre er vi reddere for skogens insekter og dyr enn vi er for de ofte bevæpnede menneskene rundt oss.

Velkommen til 2011, planeten Jord.





Flyttelass til besvær

10 12 2010

Det er to måneder nå siden vi gikk av flyet på Rochambourg flyplassen og kjente den klamme stinne oktoberluften mot huden. To måneder kan virke kort, men det er en evighet. i begynnelsen var vi flyktninger – uten faste holdepunkter, uten nettverk; bleke og svettende individer som studerte hver kakerlakk begeistret og kokte spaghetti bolognese til middag. Nå, er alt anderledes. Nå glir vi inn i mengden av “metros”; brune, bil-kjørende og litt blaserte med bermuda og solbriller. Vi er blitt grepet av den samme sykdommen som de fleste europeiske tilflyttere – en slags underlig resignasjon som etterhvert glir over i slapp forbruks-mentalitet. Men hva annet kan man vente ? Dette er jo et konsum-orientert samfunn, foret intravenøst av et Frankrike som trenger regnskog for å slippe karbon-skatter, ekvatorial beliggenhet for å skyte opp raketter og et marked for eksport av egne varer og ideologier.

To måneder er altså nok til å skli inn i en rutine som en eller annen liten stemme i bakhodet kritiserer, men som likefullt gjør livet levelig i disse så svært uvante omgivelser både hva angår både jobb, sosiale forbindelser og termometer-tall. Men vi hadde en uskyld igjen : den enkle materielle standarden har gjort at vi har fortsatt å føle oss som flyktninger, innlosjert midlertidig på flatseng og uten flere eiendeler enn det som fikk plass i en koffert eller åtte.

Det hadde sine gode sider ; etter at barna hadde lagt seg og vi hadde fortært vår nesten daglige surinamske takeaway, ble vi ofte bare sittende å snakke sammen,… i hvertfall de gangene vi ikke falt i seng, utslitte av alt det nye. Det føltes riktig : forbruke lokalt, leve enkelt.

Selvfølgelig var denne enkelheten en illusjon. Det gikk opp for oss den dagen en container-bil kom kjørende med hele flyttelasset fra Toulouse, sirlig pakket og stuet sammen. En hel dag tok det; tre menn bar inn, pakket ut, monterte møbler, …

Nå bor vi igjen i overflodens rike. Selvfølgelig gjør det godt å få på plass stereoanlegget, pakke ut en etterlengtet bok eller to og et par ekstra bukser, for ikke å snakke om kjøkkenutstyr, leker til barna, osv. Men hvorfor måtte vi ta med oss så mye! Marie fabler alt om å selge på loppemarked, og det er kanskje ikke så dumt. Kvitte seg med endel før vi igjen blir avhengige av alt sammen.

Som vi var det da vi pakket sakene i september : vi var overbeviste om at vi bare tok med det aller nødvendigste…





Barna

29 11 2010

Mange har spurt oss hvordan barna tilpasser seg den nye tilværelsen, klimaet, varmen,… Det har vært my nytt for dem, og det hender vi føler oss som dårlige foreldre som har dratt  med oss avkomet til et sted der så mye er ukjent og anderledes. Svaret kommer heldigvis fra barna selv. De sliter nok litt med varmen, myggstikk og uvante mikrober, men i det store og det hele virker de storfornøyde med å bo her.

Axel og Emily i Mana

Det er jo et paradis for barn å kunne løpe rundt i shorts og t-skjorte hele dagen, hver dag. De bader og bader, på stranden, i basseng eller i elv. De har begge fått plass i den samme barnehagen, og ser ut til å trives bedre og bedre. Axel (3 år) blomstrer i sitt nye sosiale miljø – han kommer hjem og nynner på sanger vi aldri har hørt og forteller stolt om hva han og de andre barna har drevet med. Emily (1,5 år) har akkurat tatt sine første skritt, og er henrykt over den nyervervete bevegelsesfriheten.

Emily og Marie ved Kourou-elva

Selv alle lekene de har måttet klare seg uten helt til konteineren med flyttelasset kommer om en ukes tid ser ikke ut til å mangle i særlig grad. Det er utrolig hvor mye morro barn får ut av en haug med legoklosser og noen puslespill…

Og så har de jo hverandre ! Og venner blir det stadig fler av. På carbet-turen vår forrgie helg var det ikke mindre enn 11 barn under 10år !

Axel og Marie bader

Den turen fortjener et lite avsnitt. Vi hadde leid “firmahytta” til sykehuset Marie jobber på, og invitert tre andre vennepar med barn. Som de fleste andre “carbets”, ligger også denne ved en elv, men med bilvei helt inn (noe som er ganke uvanlig). En carbet er veldig enkel i arkitektur og innredning. Det er igrunnen bare snakk om noen tak, gjerne indelt i to med en soveavdelig med plass for hengekøyer og en del der man lager og spiser mat. Nærheten til elva gjør bading til en favorittaktivitet (spesielt siden skogsturer ikke alltid er så lett å improvisere med små barn i jungelen…).

Axel sov godt i hengekøye for første gang (forrige gang var en regelrett fiasko, men denne gangen gikk det altså bra). Vi hadde en trivelig helg, og ble ikke minst bedre kjent med våre nye venner.

Sovesal i carbet





Gull i grønne skoger

21 11 2010

Det er ikke så kjent utenfor Fransk Guyana, men en av de næringene som har gjort dette landet attraktivt opp igjennom århundrene er gullgraving. Alle kjenner gullruchet i California. Få har hørt om den ulovlige gullgravingen i Amazonas, som årlig ødelegger mer enn 12000 hektar tropisk regnskog bare her i Fransk Gyana (man har ingen gode tall fra de andre regnskoglandene i ormådet).

Den sterke stigningen i gull-indeksen de siste årene har, sammen med tilgang  ny og mer effektiv teknologi, gjort at dette problemet er økende, spesielt her i Fransk Guyana. Billig arbiedskraft hentes inn fra nabolandene Brasil, Surinam og Guyana og installeres i det som har utviklet seg til hele landsbyer inne i jungelen. Her er alt som hoerer med kriminell virksomhet : sporadiske henrettelser, prostitusjon, narko-misbruk, ulovlig våpenhandel, og handel med alt materiell som skal til for å drive gullutvinning, deriblant store mengder kvikksølv som brukes til å binde gullet som en del av prosessen.

Franske myndigheter gjør mye for å prøve å stanse dette, men kontrollen er vanskelig paa grunn av det enorme arealet, uframkommeligheten i jungelen og de ukontrollerbare grensene mot nabolandene Brasil og Surinam. Et annet kompliserende element er et resultat av det faktum at de samme lovene gjelder her som i Frankrike: En Brasilianer som blir tatt for ulovlig gullgraving blir nemlig bare utvist og fraktet til grensen, mens han for det samme lovbruddet i Brasil ville blitt henrettet på stedet. Det er derfor ikke vanskelig å forstå at Brasilianerne velger Fransk side av grensen for sin organiserte aktivitet.

En type konsekvenser av denne ulovlige virksomheten er altså sosial, fordi den involverer ulovlig innvandring av tildels kriminelle, og voldelige grupperinger. Selv om vi ikke ser mye til disse gullgraverne her på kysten, skal man vistnok ikke langt inn i regnskogen før man støter på inntrengerne, et møte som ikke skal være uten rissiko.

Samtidig har denne aktiviteten store konsekvenser for miljøet. Ikke bare hugges regnskogen ned i de aktuelle områdene. Gravingen innebœrer oppgraving og vasking av flere meter med ufruktbare jordlag som blir gjort om til gjørme og liggende igjen som åpne sår i landskapet. Tungmetaller blir vasket ut og fourenser elvene langs hele elveleiet lenger ned (blant annet kvikksølv som det er naturlig sotre mengder av). Disse månelandskapene viser seg ofte uhelbredelige på grunn kombinasjonen av varme som absorberes fra sola og det karrige jordsmonnet. Resultatet er at all naturlig tilvekst er umulig, og dermed trues også artsmangfoldet både for plante og dyrelivet.

I Norge er det regnskogfondet som er ansvarlig for å drive prosjekter med tanke på å bevare regnskogen. Forbausende nok er det lite aktivitet for å opplyse om og stoppe ulovlig gullgraving. Derimot brukes det spalteplass på å  kritisere at  norske bistandsmidler er planlagt brukt for å støtte et damprosjekt i Guyana som vil legge 70 hektar regnskog under vann. Dette er paradoksalt både fordi 70 hektar er forsvinnende lite i den store sammenhengen, men også med tanke på at miljøvennlig kraft er en forutsetning for den utviklingen hele regionen trenger  for å hindre at fattige folk lar seg lokke til mafiastyrt gull-utvinning  der de jobber som underbetalte slaver.

Kart som viser gullforekomster i Fransk Guyana (gule prikker)





Varmen

24 10 2010

« Det tar noen måneder å venne seg til det tropiske klimaet » har jeg hoert fra de fleste kolleger med erfaring fra Kourou. Ah, det er vel ikke verre enn en vanlig Toulouse sommer, tenkte jeg. Da glemte jeg luftfuktigheten. Selv tidlig om morgenen, det mest kjoelige tidspunktet på dagen, er det å stå opp som å gå inn i et drivhus. Det lukter organisk og mettet, en blanding av salt havluft og tropisk regnskog.

Den fuktige varmen gjør, enn sålenge, at hele organismen blir gående på lavgir. Svetten renner ustanselig. Barna, som ellers er svart tilpasningsdyktige når det gjelder det meste, merker også tydelig denne forandringen. De går i skytteltrafikk mellom lekene og plaskebassenget på terrassen. Men de trives uten klaer.

Et annet resultat av klimaet er at alle naturens prosesser gaar raksere. Fiskene som statig blir skylt opp paa paa stranden raatner og forsvinner i loepet av noen timer. Matrester blir overfalt av maur og annet kryp raskere enn vi rekker aa bli ferdig med måltidet. Kakerlakkene er paa plass hvis noen brødsmuler blir liggende på gulvet.

Foereloepig takler vi varmen ved aa :

1.       Ikke stille for store krav til hva vi skal ha gjort i loepet av en dag. Gi oss tid til å akklimatiseres og hvile når vi foeler det trengs.

2.       Sove med air condition. Dette er et must ikke bare for at vi og barna skal sove godt, men også for å toerke luften såpas at klaer, sengetøy og andre foelsomme ting (mine gitarer for eksempel) ikke mugner.

3.       Bruke bil isteden for aa gaa. Ja dessverre ser det ut til aa vi maa sette til side noen av vaare oekologiske prinsipper. Spesielt midt paa dagen er all bevegelse i sola uutholdelig.

4.       Oppsoeke svale steder. Vi hadde vår foerste utflukt til en liten skyggefull elv igår. Det var ikke bare et vakkert sted, men boed også på kjaerkomment kjoelig badevann (under 30°C)…

En liten anekdote : Trening er ikke enkelt i så klamme og varme omgivelser. I et desperat foersoek på å få beveget litt paa en slapp kropp dro jeg til den kommunale svømmehallen, et flott utendørs anlegg med god plass. Deilig, endelig et svalende bad, tenkte jeg. I virkeligheten var svømming nesten umulig på grunn av det varme vannet – som å stikke foten ned i en varm kilde. Jeg spurte badevakten hva temperaturen i vannet var. 33°C svarte han uanfektet…








%d bloggere like this: