I nytt hus

13 03 2011

Det er en stund siden forrige blog-artikkel, og jeg beklager det. Grunnen er at vi for tiden er uten Internett, og dertil ganske overopptatte med flytting, utpakking og innredning i nytt hus. Vi er nå på plass i en nyoppusset bolig like ved stranden, og det er her vi skal bo ut oppholdet (3 til 6 år).

Det har vært strevsomt, flytting er jo alltid det, men utrolig godt å komme i hus på litt mer permanent basis. Endelig kunne vi også pakke ut og sette installere svømmebassenget vi kjøpte brukt i Toulouse i september! Det viste seg å være i god stand, og byr nå på enda en unnskyldning for å være hjemme i helgene… Men vi bekymrer oss ikke; den første fascinasjonen går nok over etter hvert.

Reklamer




Flyttelass til besvær

10 12 2010

Det er to måneder nå siden vi gikk av flyet på Rochambourg flyplassen og kjente den klamme stinne oktoberluften mot huden. To måneder kan virke kort, men det er en evighet. i begynnelsen var vi flyktninger – uten faste holdepunkter, uten nettverk; bleke og svettende individer som studerte hver kakerlakk begeistret og kokte spaghetti bolognese til middag. Nå, er alt anderledes. Nå glir vi inn i mengden av “metros”; brune, bil-kjørende og litt blaserte med bermuda og solbriller. Vi er blitt grepet av den samme sykdommen som de fleste europeiske tilflyttere – en slags underlig resignasjon som etterhvert glir over i slapp forbruks-mentalitet. Men hva annet kan man vente ? Dette er jo et konsum-orientert samfunn, foret intravenøst av et Frankrike som trenger regnskog for å slippe karbon-skatter, ekvatorial beliggenhet for å skyte opp raketter og et marked for eksport av egne varer og ideologier.

To måneder er altså nok til å skli inn i en rutine som en eller annen liten stemme i bakhodet kritiserer, men som likefullt gjør livet levelig i disse så svært uvante omgivelser både hva angår både jobb, sosiale forbindelser og termometer-tall. Men vi hadde en uskyld igjen : den enkle materielle standarden har gjort at vi har fortsatt å føle oss som flyktninger, innlosjert midlertidig på flatseng og uten flere eiendeler enn det som fikk plass i en koffert eller åtte.

Det hadde sine gode sider ; etter at barna hadde lagt seg og vi hadde fortært vår nesten daglige surinamske takeaway, ble vi ofte bare sittende å snakke sammen,… i hvertfall de gangene vi ikke falt i seng, utslitte av alt det nye. Det føltes riktig : forbruke lokalt, leve enkelt.

Selvfølgelig var denne enkelheten en illusjon. Det gikk opp for oss den dagen en container-bil kom kjørende med hele flyttelasset fra Toulouse, sirlig pakket og stuet sammen. En hel dag tok det; tre menn bar inn, pakket ut, monterte møbler, …

Nå bor vi igjen i overflodens rike. Selvfølgelig gjør det godt å få på plass stereoanlegget, pakke ut en etterlengtet bok eller to og et par ekstra bukser, for ikke å snakke om kjøkkenutstyr, leker til barna, osv. Men hvorfor måtte vi ta med oss så mye! Marie fabler alt om å selge på loppemarked, og det er kanskje ikke så dumt. Kvitte seg med endel før vi igjen blir avhengige av alt sammen.

Som vi var det da vi pakket sakene i september : vi var overbeviste om at vi bare tok med det aller nødvendigste…





Hus og bier

23 10 2010

Vi kom fram. CNES bussen ventet på Rochambourg flyplassen i Cayenne, alle de 18O kg med bagasje var der også og gitaren min kom uskadd gjennom fuktighetssjokket (virker det som foreløpig ihvertfall). På bussen traff jeg en fremtidig kollega, og vi ble sittende å snakke jobb hele veien til Kourou, selv om vi alle var utslitte etter den lange reisen.

Deretter fulgte tre strevsomme dager på hotell, uten barneseng, med to små barn som hadde feber og jetlag, og en masse praktiske ting å ordne. Vi overtok huset allerede dagen etter ankomsten og flyttet inn tredje dagen. Konteineren var selvfølgelig ikke kommet, så foreløpig «camper» vi – med noen utlånte møbler og svaert redusert beholdning av leker, kjøkkentøy, klaer og annet.

Noen bier hadde funnet ut at de kunne starte koloni i den ene vinduslemmen vår. Dermed var bare aa sende bud på brannvesenet som kom med fulle sirener og, et par dager etter når alle formalitetene endelig var iorden, drepte hele kolonien med insektmiddel. Ganske barbarisk, men visstnok eneste måten å bli ordentlig kvitt insekter i dette landet.

Nå er vi i hus og fornøyde, men slitne!

 

 





På vei

10 10 2010

Det er først ved ankomst Paris det begynner å gå opp for meg. Vi er på vei, med enveis billett!

I grålysning, gjennom Toulouse’s første høstregn (bilen overfylt) kjørte vi til flyplassen. Barna er trøtte men oppspilte, de skjønner mer enn vi aner.

Nå venter 9 timers flytur til Cayenne.





Reiser imorgen

9 10 2010

En lang tid med forberedelser nærmer seg endelig slutten. Huset i Toulouse er tømt, vasket og leid ut. Barna har sagt farvel til dagmamma. Vi har har hatt avskjedsfest for venner og kolleger. 27 kubikkmeter flyttelass er sammen med bilen vår stuet inn i en konteiner som går som maritim frakt.

Vi prøver å forklare barna hva som skal skje. Eldstemann Axel på snart 3 forstår at vi skal «loin, loin, loin», og han gleder seg til å fly til «chez Kourou».

Nå gjenstår bare finpakking av de 8*23 kg med bagasje vi har med, og som vil være det vi skal greie oss med til konteineren kommer fram om et par måneder.





I startgropa

20 08 2010

Det er nå slutten av august, og bare 7 uker til vi setter kursen for Fransk Guyana for mins tre år.  Vi teller ned: pakker, ordner formaliteter, forhandler med flyttebyrå, kjøper utstyr og sommerklær, tar farvel med familie og venner i Norge og Frankrike. Jeg har fortsatt igjen noen viktige uker med FFIORD før jeg kan forlate prosjektet for godt. I neste uke skal jeg til Stockholm og sammen med noen av våre spesialister skal vi for første gang skru på instrumenetene våre ombord i PRISMA satellittene som nå er separert og svever hver for seg i polar bane 700 km over oss.








%d bloggere like this: