LISA Pathfinder flyr

6 12 2015

Vi er lettet på rombasen etter torsdagens oppskytning. Som jeg tidligere har nevnt er VEGA en rakett som byr på spesielle utfordringer for oss, og forberedelsene til denne oppskytningen, VEGA nr 6, var intet unntak. Dagene før nedtellingen startet hadde vært preget av problemer, for oss, men spesielt for raketten som først gav oss en utsettelse på 2 dager og spiste opp det vi hadde igjen av marginer, for så i siste øyeblikk å forårsake nok en 24 timers utsettelse. Til syvende og sist startet vi operasjonene onsdag kveld, og nådde lift-off kl 01:04 lokal tid (05:04 europeisk tid) torsdag morgen.  Alt gikk bra, og litt under to timer etter ble sonden LISA Pathfinder plassert i en høyelliptisk vente-bane. Etter bare ett minutt fikk den så kontakt med første bakkestasjon som kunne konstatere at alt var iorden og at banen virket korrekt.

LISA Pathfinder er er et veldig spesielt prosjekt. Sonden, som nå er på vei til Lagrangepunktet L1 som ligger 1,5 millioner km fra jorda, er intet mindre enn et vitenskaplig laboratorium for å verifisere Eisteins gravitasjonsteori. Vel, satellitten, som det har tatt ti år å utvikle, skal i hvertfall bane vei for en slik verifisering gjennom å teste helt ny teknologi for å detektere gravitasjonbølger, et fenomen som inngår i Einstins ligninger, men som aldri har blitt målt. Grunnen er rett og slett at disse bølgene er så svake at de ikke lar deg måle på jorda, og selv i rommet er forskerne i tvil om teknologien som skal til er realiserbar. Derfor LISA Pathfinder som skal bane vei for eLISA, en ekte gravitasjonsbølgemåler med flere satellitter i konstellasjon. Hvis dette første forsøket går bra, vil altså eLISA kunne bli virkelighet en eller annen gang i 2030-årene.

lpf_artist_impression_2015-11-24_625w

Det er ikke hver dag man som oppskytningleder er så heldig å få bidra til et så langsiktig og spennende prosjekt. Ikke minst er det interessant å møte vitskapmenn- og kvinner som har jobbet i flere tiår med å bevise at konseptet er mulig, og deretter drevet fram byggingen av et så avansert romfartøy. For å gi et innblikk i gravitasjons-vitenskapens verden, her er et opptak av en «hangout» jeg var med på to dager før oppskytningen, der prosjektlederen og prosjektets ledende scientist forklarer noen av vanskelighetene som måtte overvinnes under utviklingen. Hangouten er en del av et online kurs (MOOC) om gravitasjon kalt Gravity! From the Big Bang to black holes. Kurset organises av University Paris Diderot og kan på det sterkeste anbefales!

Men foreløpig er altså LISA Pathfinder fortsatt i hendene på ingeniørene og operatørene som sjekker at alt virker som det skal og sørger for transporten til Lagrangepunktet der eksperimentene skal finne sted. Ventet ankomst er slutten av januar 2016.

Her er til slutt et litt artig bilde som LISA Pathfinders star tracker tok i går. Ikke så god kvalitet, men dette kameraet et spesielt laget for å detektere stjerne-konstellasjoner som datamaskinen ombord sammenligner med digitale stjernekart i dens egen database, og til dette trengs hverken farger eller spesielt høy oppløsning.

lpf_startrackers_03122015_625px1

 

 

 

Reklamer




Nestemann ut

11 11 2015

Igår var det oppskytning igjen, flight VA227 som besto av arbeidshesten Ariane 5 med 2 telekommunikasjons-satellitter ombord. Dette er den beste kombinasjonen for «rocket spotting», vår kraftigste rakett med kurs rett øst og dermed ganske rett forbi Kourou. Det er alltid god stemning på stranden da. Folk rigger seg til med aperitiff og fluktstoler. Jeg løp fra jobben og rakk akkurat å ta igjen resten av familien.

  
   

Med VA227 trygt av gårde ligger min nest oppskytning VV06 nå først i løypa med bare et par uker igjen. Alt ser bra ut så langt, romsonden LISA Pathfinder er fylt med drivstoff og klar til «fairing encapsulation» på mandag. Raketten er også ferdig, den venter tålmodig på sin nyttelast. Jeg skal skrive mer om denne interessante sonden senere. Her er foreløpig noen bilder.

 






Sentinel-2A skutt opp

26 06 2015

Det er ikke hver dag vi skyter opp miljøsatellitter fra basen. Det er forstatt telekommunikasjon som er den største rombaserte næringen, og slik kommer det nok til å fortsette i mange år fremover. Derfor er det ekstra hyggelig de gangene vi har muligheten til å hjelpe miljøforskere og andre som er interessert i geografiske satellitt-data til enda en kilde for målinger. Det skjedde på mandag (tirsdag Europeisk tid), da ESA- og EU-satellitten Sentinel-2A endelig tok av fra rampen ombord i en VEGA rakett.

Jeg hadde den store gleden av å være oppskytningsleder for denne flighten. Det har betydd flere måneder med intense forberedelser og veldig mange sene kvelder, og ikke minst helger, tilbragt på romsenteret. Men det er verd hver time når raketten endelig letter etter 8 timers stressende nedtelling, og man kan sitte å følge med og konstatere at hele ferden går som den skal. Så etter en times tid ble satellitt separert fra rakett over Australia, før den norske bakkestasjonen Troll i Antarktis fikk æren av å motta de første positive status-meldingene fra det nyfødte observatoriet som nå svever der oppe, 700 km over oss.

Sentinel-2A er nummer to i rekken av et titals Sentinel satellitter som  EU og den europeiske romfartsorganisasjonen ESA skal skyte opp over de neste årene, og som har som oppgave å tilby kontinuerlig operasjonell overvåkning av klima, land- og havområder over hele kloden. Norge bidrar til progammet, og kommer til å få veldig god nytte av dataene fra satellittene. Sentinel-2A er en optisk satellitt – det vil si at den tar bilder i det optiske spekteret i flere spektralbånd, fra infrarødt til synlig lys. Den har svært god oppløsning, samtidig som den dekker et stort område, og i tillegg vil den ta bilder kontinuerlig, som et slags flygende videokamera. Det gir enorme datamengder, og en av de store utfordringene ved dette prosjektet har vært å utvikle en bakke-infrastruktur som evner å ta imot og behandle alle dataen i sann tid.

For oss på oppskytningsbasen, har forberedelsene til denne oppskytningen vært ganske krevende. Optiske satellitter er ekstra følsome for alle typer forurensning, og vi har måttet ta hånd om dette. I tillegg har grensesnittet mellom satellitt og rakett bydd på noen ekstra utfordringer. Tilsist kan jeg nevne at vi har brukt mye tid og krefter på å forberede tracking-systemene våre (radar, telemetri og fjernkontroll). Men alt gikk alstå bra til slutt.

Her er videoen fra oppskytningen :





Min kometlanding

13 11 2014

Her kommer enda en blogartikkel om Rosetta og Philaes landing på en komet denne uken. Det har vært enormt med publisitet rundt denne begivenheten, nesten litt for mye hvis du spør meg. Joda det er spesielt å lande på en komet med en sonde, men det er jo ikke første gang sonder lander på celeste objekter. Vi har jo for eksempel Huygens landing på Saturns måne Titan i 2005 eller den japanske Hayabusa sonden som landet på en asteroide og tok med prøver tilbake til jorden, også det i 2005.

Det som er litt spesielt denne gangen er vel at Rosettas ferd har vart så lenge. Det er faktisk over ti år siden den ble skutt opp her fra Kourou i 2004. Det var ikke noen enkel sak å forberede oppskytningen av en så komplisert sonde, full av farlig drivstoff og en hel haug med pyrotekniske bolter og harpuner. Ariane 5 hadde også hatt et problem som gjorde at oppskytningen ble utsatt et års tid, med den konsekvens at man måtte finne en ny komet å lande på! Forskerne rundt prosjektet var misfornøyde den gangen, men idag smiler de…

Nå over til mitt beskjedne bidrag. Da jeg fikk fast jobb på CNES i 2002 var det nemlig for å jobbe med en helt spesiell radiosender/mottaker som var utviklet av det som skulle bli nære kolleger på CNES i samarbeid med en liten teknologi-bedrift i Bretagne, nordvest i Frankrike. Det var første gang denne bedriften laget utstyr som skulle sendes opp i romet, og CNES var derfor sterkt involvert for å sørge for at kvalitetskravene ble overholdt. Som ung ingeniør og ansvarlig for radio-utstyret til CNES sine mikro-satelliter, tilbrakte jeg utallige dager og kvelder på laben, eller i renromet der satellittene ble integrert.

Det er de samme S-bånd radio senderne/mottakerne som i dag sender bilder og vitenskaplige resultater opp fra landeren Philae (på kometen Tchourioumov-Guérassimenko) til moderskipet Rodetta, som så sender dem videre tilbake til jorden. Utstyret jeg var med å jobbe på, som ble utviklet av en liten grynderbedrift basert i stor grad på kommersielle komponenter (blant annet brukt i mobiltelefoner), har altså overlevd i 10 år i romet og fungerer utmerket!

Så kan vi vel slå et slag for Europeisk romfartssamarbeid, og håpe at Norge velger heller å øke enn å redusere sitt bidrag til den europeiske ormfartsorganisasjonen ESA, slik tendensen har vært det siste året. Slike projekter er dyre, men vi trenger romfarten for å forsterke samarbeidet og konkurranseevnen på vårt skakkjørte kontinent.

S-bånd radiosender og -mottaker utviklet for Rosetta og CNES' mikrosatellitt-program

S-bånd radiosender og -mottaker utviklet for Rosetta og CNES’ mikrosatellitt-program – på laben i 2002





Amerikansk rakett eksploderer under oppskytning

29 10 2014

Vi som jobber med rakettoppskytninger har stor respekt for den amerikanske kometansen på det feltet. Amerikanerne har jo drevet med dette i årtier (riktignok med god starthjelp fra en viss Hr. Von Braun) og kan sitt fag. Derfor er sjokket desdo større når en amerikansk rakett eksploderer.

Det skjedde igår under oppskytningen av Antares raketten fra Wallops Flight Facility i Virginia. Og det minner oss på at romraketter er risky business og at sikkerhet er en viktig faktor. I videoen under kan dere legge merke til at oppskytningslederen uttaler «launch team, maintain positions at your consols». Dette er det samme vi har i våre prosedyrer om noe slikt skulle skje her i Kourou. I slike tilfeller skal nemlig oppskytningsteamet holde seg i beredskap for å sørge for at alle bakkesystemer som trengs under bergingsarbeidet fortsatt er tilgjengelige, mens resten av systemene skal slåes av på en forsvarlig måte og i riktig rekkefølge. I tillegg vil telemetrien raketten sendte ut rett før den eksploderte være av særlig interesse for etterforskningen og det er bakke-manskapenes jobb å behandle disse dataene så raskt som mulig.

Så krysser vi fingrene for at vi styrer klar av slike ulykker her, og gjør en ekstra sjekk på krisehåndterings-prosedyrene før neste oppskytning.





ATV5 : oppskytning fra orkesterplass

10 08 2014

ATV – Automated Transfer Vehichle

 

ATV har jeg skrevet om før. Det står for Automated Tranfer Vehichle og er med sine 20 tonn det største cargo-fartøyet som noen rom-organisasjon sender til den Internsajonale Romstasjonen. Nummer 5 i rekken, og desverre den siste ATV, ble skutt opp her fra Fransk Guyana for litt under to uker siden. Jeg var akkurat kommet hjem fra ferie, og kunne for en gangs skyld se oppskytningen fra en observasjonspost. Jeg greide å få plass på den aller nærmeste, «Toucan», bare 5 km fra rampen. Hit kommer bare VIPer, og i bussen briefes det om hva man skal gjøre i tilfelle en enventuell evakuering, og hvordan man bruker gassmaskene.

Omsider fremme er det endel venting. Det serveres canapeer og soft drinks. Så er showet igang. Det er Arianespace’s live stream som også går på Internett som vi får på storskjermen. Kanskje ikke så overraskende egentlig, vi er jo AE’s gjester, selv om det er mye CNES personell involvert. Men sett fra kundens synspunkt er det AE som skyter opp. CNES er en slags underleverandør, og vi CNES ansatte en del av møblemanget.

Nok om det, det telles ned og vi får høre en del sjefer fortelle om den fantastiske satellitten (cargo-fartøyet) de skal skyte opp. Innimellom kommer kommentatoren med noen fakta om hva som nå skjer ute på rampen. Jeg har vært tilstede i rakett-kontrollromet under en Ariane 5 oppskytning før, så jeg vet litt om det.  7 min før liftoff startes «the synchronized sequence». Fuelingen gjøres ferdig, og alle «barrierer» kobles ut slik at selve egnition kommandoen kan komme igjennom. Sekvnensen består av 100-vis av forskjellige synkroniserte aktiveringer som alle er automatiske. Så, fra -4 minutter går basen over i automatisk modus, som betyr at en hver alvorlig feil i et eller annet system automatisk vil stoppe nedtellingen. Fra da av går det fort. -1 min, så rundt -20s tar Director of Operations mikrofonen : «à tous de DDO, attention pour le décompte final!». På null startes vulcain motoren som testes i 7s. Deretter tennes boosterne og nå er det ingen vei tilbake – «décollage!»

Photo credit: Stephen Clark/Spaceflight Now

Det som overrasker meg mest er lyset. Det er helt mørkt ute, men raketten lyser opp hele landskapet. Så rekker jeg å tenke at jøss, så fort den stiger mot himmelen, ikke på skrå som et fly men vertikalt. 800 tonn rett opp ! Så kommer brølet noen sekunder senere. Kroppen rister. Det er fyrverkeri ganger 100 ! Så vipper raketten litt og setter kursen mot nord-øst, før den langsomt blir til en prikk med en hale av røyk som driver med vinden. Booster separation, prikken blir til tre og vi ser de to faststoffmotorene brekke ut til sidene mens de sakker akterut. Så slukner de og faller ned i havet. Den ensomme prikken fortsetter, nå alt i 70 km høyde. Det har gått under 3 minutter siden raketten tok av, og allerede er den 7 ganger høyere enn marshøyden til et passasjerfly!
Så er det over for oss, like fort som det begynte. For de som sitter i kontrollromet har ferden bare såvidt begynt. 1 time senere separeres ATV fra raketten over Australia og kan begynne ferden mot den Internasjonale Romstasjonen. Docking med denne vil finne sted tirsdag 12. august. Sjekk ut ESA’s ATV blog for mer informasjon.

ATV oppskytningen slik jeg så den (Photo credit: Stephen Clark/Spaceflight Now)

 





VEGA igjen

30 04 2014

Igår var det oppskytning igjen, denne gangen av raketten VEGA med en kasakstansk jordobservasjons-satellitt ombord. Selv en liten rakett som VEGA er et vakkert syn der den lyser opp i nattemørket.

Lanceur en ZLDécollage plan large








%d bloggere like this: