Oppdatert artikkel om Fransk Guyana

20 11 2014

Det er ikke så mange norske her i Fransk Guyana. Så da Latin-Amerikagruppene i Norge skulle gi ut en faktabok om Latin-Amerika i 2012, ble jeg bedt om å skrive artikkelen om Fransk Guyana. Den er nå oppdatert, og lagt ut på LAG sine hjemmesider. Klikk på utsnittet under for å lese hele artikkelen !

Sans titre

 

Reklamer




Avskoging i Amazonas – et kontroversielt tema

23 10 2012

Regnskogen i Amazonas og spesielt lokale og globale problemer knyttet til avskoging er viktige termaer som vekker stor interesse også i Norge. Som (kanskje eneste) norsk(e) innbygger i et viktig regnskog-land er det vel derfor på tide at jeg skriver litt om dette (hele 95% av Fransk Gyuana ‘s flateareal består av tropisk regnskog – det er ikke mindre enn 80.000 kvadratkilometer, og gjør landet til et av de tettest skogbevokste i verden).

Brasil har jo i alle år vært i søkelyset når det gjelder denne problematikken, og ikke uten grunn : FNs Food and Agriculture Organization anslår at det gjennomsnittlig hvert år mellom 2000 og 2010 ble hugget eller brent over 26 000 kvadratkilometer tropisk regnskog i Brasil (kilde : «State for the Worlds Forests» 2011), først og fremst for å gi land til kvegdrift og jordbruk, men også til annen virksomhet som veiutbygging og, ikke minst, lovlig og ulovlig gullutvinning. Nå er heldigvis avskogingen i Brasil i betydelig tilbakegang, ikke minst takket være det norske Regnskofondets insats. Likevel anslås det at over 2 millioner hektar regnskog (eller rundt 0,4%av det totale skogdekte arealet) ble fjernet fra august 2011 til juli 2012.

Tallene er omdiskuterte og varierer etter hvilke kilder man oppsøker, men at det har vært en betydelig nedgang i avskogingen i Brasil de siste årene synes de fleste å være enig om. Denne positive trenden gjør at flere spør seg om hvordan tilstanden er i de andre regnskoglandene i regionen. Aftenposten trykket en artikkel den 5. september med overskriften «Regnskogen faller i Bolivia» . Her kan man lese at mens Brasil var verstingen før, foregår avskogingen nå «utenfor Brasil, i en bue fra Bolivia til Colombia og østover til Fransk Guyana». Dette utsagnet overrasker, for mens Bolivia og Venezuela absolutt bokstavlig talt har store svin på skogen, har de andre landene i regionen, med Fransk Guyana i spissen, vært kjent for å ta avskogingsproblemet på alvor.

La oss ta en titt på tallene :

Totalt Flatearealmed regnskog (ha) Andel av totaltlandareal (%) årlig avskoging (%)
Bolivia 59 mill 54 % 0,6 %
Venezuela 48 mill 54 % 0,6 %
Guyana 19 mill 87 % 0,02 – 0,06 %
Surinam 15 mill 90 % 0,02 – 0,07 %
Fransk Guyana 8 mill 95 % < 0,01 %
Brasil 477 mill 57 % 0,4 %

Dette er tall fra forskjellige kilder, med det til felles at de er relativt ferske. Jeg har selvfølgelig ingen forutsetning for å vurdere om de gir et riktig bilde av helheten, men vi kan i hvertfall dra noen enkle konklusjoner. Den første er at artikkelen i Aftenposten trekker en gal slutning når det påstås at avskogings-problemet nærmest er over i Brasil, mens det nå er i de andre regnskoglandene at ødeleggelsene finner sted. Brasil befinner seg faktisk fortsatt blandt verstingene når det gjeldre prosentvis avskoging per år, og når en tenker på hva 0,4% betyr i antall hektar for et så stort land, er det helt klart her det er mest å hente.

Når det gjelder landene på Guyanaplatået (Guyana, Surinam og Fransk Guyana) er tilstanden mye bedre. Her er det svært lite komersiell tømmerhogst, og selv avskogingen som kommer av ulovlig gullgraving er mnimal og i tillegg på tilbakegang. Dette betyr ikke nødvendigvis at miljø-ødelegelsene blir mindre, siden gullgraverne  har begynt å bruke nye metoder der de kan skjule seg under trekronene i steden for å hugge alt for å drive gull-utvinning. Avskoging er derfor bare ett av mange kriterier for å vurdere miljøskader i den tropiske regnskogen.

I tillegg har jeg hørt at Brazil nettopp har endret en gammel lov som påla grunneiere å la opptil 80% av eiendomen ligge uberørt. Et skritt i feil retning altså.

Kanskje bør vi tenke oss om igjen før vi flytter fokus fra Brazil og til de andre regnskoglandene?





Latinamerikanske Løsninger

5 05 2012

Den 12. april kom Latin-amerikaboken 2012 ut. Boka gis ut annet hvert år av Latin-amerikagruppene i Norge (LAG). Årets utgave har fokus på hva Latin-amerika kan bidra med i verdens-sammenheng, med mange bra artikler skrevet av de i Norge som kan mest om denne regionen.

Det er også med en del med artikler om hvert enkelt land. Her har jeg vært så heldig å få birda med en tekst om Fransk Guyana, som jo er en del av Latin-amerika både mht beliggenhet og språk, men som likevel er så utrolig anderledes i og med at landet er en del av Franskrike og dermed også Europa og EU.

Jeg vil på det sterkeste anbefale denne boka, som både gir nyttig innsikt og fôr for ettertanke. Den kan bestilles her. Et lite utdrag av Fransk Guyana artikkelen :

For utenforstående virker Fransk Guyana som en relikvie fra kolonitiden. For franskmenn flest er landet derimot en naturlig del av Frankrike, og har i flere hundre år vært fristed og reisemål for utfartstrengte og eventyrlystne landsmenn.

Sammenlignet med de mange franske øyene rundt om i verden står likevel Fransk Guyana i en særstilling. Departementet er nemlig det eneste gjenværende landområdet på det søramerikanske kontinentet som ikke er en selvstendig stat. Med et areal på 83 864 kvadratkilometer (16 prosent av Frankrikes totale flateareal), beliggenhet i Amazonas (94  prosent tropisk regnskog) og et betydelig kulturelt mangfold er landet derfor en unik enklave både i regional og europeisk sammenheng.

[…]

Som fransk departement og EU-utpost mottar Fransk Guyana årlig store bevilgninger som bidrar til å opprettholde en kunstig høy levestandard for en minoritet av befolkningen. Subsidiene gjør at kystregionen som huser 73 prosent av innbyggerne, kan skilte med en økonomi og en infrastruktur på linje med mange europeiske land. Samtidig har den varige strømmen av midler fra Frankrike over flere tiår skapt et avhengighetsforhold og bidratt til å frembringe den følelsen av uselvstendighet og detaljstyring fra Paris som mange fransk guyanere opplever.

Løp og kjøp !!




Surinam

13 04 2012

Så var v i alstså på tur igjen. Denne gangen var målet Tobago, en karibisk øy like utenfor kysten av Venezuela. Sammen med naboøya Trinidad utgjør disse to oljestaten med det ikke så veldig originale navent Trinidad og Tobago. Vi hadde en strålende og ganske ordinær bade-ferie i dette tropiske paradiset. Det orginiale og kulturelt interessante var måten vi kom oss dit på. Med unntak av Paris og de franske karibiske øyene Martinique og Guadeloupe er nemlig svært få destinasjoner tilgjengelig med fly fra Fransk Guyana. Det er synd, for det bidrar til å holde kontakten med de andre landene i regionen på et lavt nivå, både hva gjelder handel og annen utveksling. Fra Surinam er det derimot mange flere muligheter, og fly-prisene er også gunstige. Men for å kunne utnytte dette tilbudet må man altså komme seg til hovedstaden Paramaribo, en ikke enkel affære.

Det burde være lett. Surinam er nabolandet til Fransk Guyana. Grenseelva Maroni er hovedtranportåre for en rekke landsbyer på begge sider som bebos i hovedsak av indianere og bush-negre som rømte fra slaveri og etablerte stammer i jungelen. Det er derfor mye kontakt mellom landene i dette området. Surinam har også det til felles med Fransk Guyana at landet lenge var underlagt Europa, nærmere bestemt Nederland. Men etter frigjøringen i 1975 har økonomien med untak av en periode på nitti-tallet stort sett gått en vei – nedover. Dermed er infrastrukturen blitt både lite utbygget og dårlig vedlikeholdt. Vår reise er derfor både lang og krunglete.

Piroger til kai i St Laurent

Den første biten er grei. Vi kjører egen bil på gode veier de 188 klometrene til grensebyen St Laurent. Her begynner eventyret. Først skal bilen parkeres for to uker. Etter at bagasjen er lastet av ved elvebredden kommer vi i snakk med en annen familie som skal samme vei og som kjenner en lokal beboer som passer biler for 6 € per døgn. Vi slår til. Deretter skal passet stemples, og så er det ombord i pirogen som tar oss over Maroni elva. Det er ikke uten rissiko, elva er stri og pirogen smal og lite sjøsterk, men det går bra. På den andre siden skal visumet sjekkes og passet stemples i tollboden. Vi er i grensebyen Albina og herfra er det 139 km igjen til Paramaribo. Vi finner vår mann blant hojende taxisjofører, og hopper inn, spenner oss fast og krysser fingrene.

Axel og Emily venter på tur over Maroni-elva

Nå begynner en sltisom og risikabel ferd. Vi passerer en og annen landsby og noen bauxitt-gruver (Norge er faktisk en viktig importør av bauxitt fra Surinam), men stort sett er det flatt, gjørmete og øde, med regnskog på begge sider. Det går rykter om landeveis-røvere langs denne veien, men sjåføren beroliger oss. Det er lenge siden han har hørt om slike problemer. Derimot er det mange ulykker, og vi skjønner hvorfor. Stadig vekk blir vi forbikjørt av andre biler som umulig kan ha full kontroll med dette veidekket. Ro holder det han kaller en rolig fart, men ligger likeveli godt over 100 på alle strkningene der det er mulig. Så bremser han, forserer et hull, og akselererer igjen.  Her gjelder det å kjenne veien godt.

Veien fra Albia til Paramaribo er gjørmete og i generelt svært dårlig forfatning. Spesielt nå i regntiden.

Etter over tre timer med nervene i høyspenn er vi fremme i Paramaribo. Akritektueren minner om Cayenne, borstett fra at dette er en hovestad i et ordentlig land. Det er mange vakre bygninger og en sær blanning av orden og kaos. Det kulturelle mangfoldet som er en av hovedattreaksjonene i dette landet viser seg også tydelig. Her ligger moskeer, synnagoger, katolske og protestantiske kirker side om side. Og språkmessig kan man lett få seg et og annet babelsk sjokk. Her er det et vell av lokale språk med kreolsk og iniansk slektskap. I tillegg snakker de fleste nederlandsk eller hindi, som er de to offisielle språkene her. Og om ikke det var nok, har nylig innvandring fra Asia og andre søramerikanske land ført med seg nye språk – englesk, portugiskisk, kinesisk, … Vi spør Ro hvor mange språk han snakker. Bare fire eller fem, svarer han beskjedent.

Ro ved rattet. En tur-retur Paramaribo-Albina om dagen er alt han orker på den dårlige veien.

Paramaribo





Sort gull – hva nå ?

27 09 2011

Saa er det altsaa et faktum. Leteboringen som har paagaatt utenfor kysten av Cayenne  har vist seg vellykket – det er funnet olje i Fransk Guyana !  Etter flere aar med seismiske studier begynte det engelske oljeselskapet Tullow Oil leteboring i februar paa et felt som var blitt karakterisert som  «lovende». Saa, i midten av september kom nyheten : det er funnet olje,  paa 5000 m dyp, 165 km fra land.

Oljefeltet utenfor kysten av Fransk Guyana

Denne nyheten har slaatt ned som en bombe. Alle, naturvernere, politikere og folk flest har meninger om hva slags konsekvenser funnet vil faa. Det er selvfoelgelig ikke snakk om aa sette i gang produksjon med en gang. Flere runder med proeveboring maa til og selv om funnet blir regnet som drivverdig, vil ikke  en eventuell produksjon starte foer om flere aar. Heldigvis ! For tid er det behov for, dersom dette landet skal faa nyte fruktene av denne nye ressursen.

Vi maa huske paa at Fransk Guyana ikke er et eget land, men et Fransk oversjoeisk «departement», med begrenset selvstyre. I tillegg er ikke det franske lovverket og skattesystemet tilrettelagt for at en lokal region skal kunne nyte godt av skatteinntekter fra lokal raavare-produksjon. I verste fall kan oljen gi flere ulemper enn fordeler. Havet er et av de mest fiskerike i verden, og kysten er stort sett bevokst med utilgjengelig mangrove-skog. Et stoerre oljeutslipp ville derfor faa uhelbredelige konsekvenser. I tillegg er infrastrukturen daarlig tilpasset olje-utvinning. Det finnes ingen havner som kan ta imot store oljetankere eller forskyningsfartoeyer (under proeveboringen dro forskyningsskipene til Surinam for aa proviantere og fylle drivstoff). Det finnes ogsaa svaert lite spesialisert arbeidskraft.

Debatten vil forstette, men alle er enige om én ting : dette vil forandre Fransk Guyana. Om det blir til det verre eller til det bedre vil fremtiden vise.





Lille petter tarantella…

28 04 2011

En helt vanlig søndagstur til Montagne des Seinges bragte en ikke så liten overraskelse her forleden. På stien rett foran meg sitter den største edderkoppen jeg har sett så langt : enkjempe-fugleedderkopp (eller tarantella).

Disse beistene fanger som navnet tilsier bytter på størrelse med småfugler. De lever gjerne i hule trær og beveger seg som oftest ut om natten. De har et giftig bitt, men den syd-amerikanske arten er ikke dødelig for mennesker, heldigvis …





Ukontaktet stamme i Amazonas filmet fra fly

7 02 2011

Denne stammen som er blitt oppdaget i Peru er blitt filmet fra fly for å hinder forstyrrelse utenfra. Urfolk som dette, som aldri har vært i direkte kontakt med sivilisasjonen, finnes det fortsatt flere av i Amazonas, og denne filmen er en del av et prosjekt organisert av Survival International som har som mål å beskytte slike folk.

Peru er ganske langt fra Fransk Guyana, men urskogen er den samme, og indianernes levesett ligner veldig i de forskjellige delene av Amazonas. Urfolkene her er svært truet av avskoging og ulovlig gruve-virksomhet, og selv om det er stor uenighet om hvorvidt det er best å la isolerte urfolk få leve i fred eller om de bør få lov å dra nytte av de godene det moderne samfunnet tross alt kan gi, er dette et interessant tema som motiverer til engagement for bevaring av regnskogen.








%d bloggere like this: