Badetur

25 05 2015

En liten smakebit på hva man kan bruke helgene til her i Fransk  Guyana. Nå er det regntid, men innimellom skinner sola. Da er det fint å ta en tur til nærmeste små-elv (eller crique, som de kalles her). Mange er tilgjengelige til fods, men stiene står ikke på noe kart så man må være lokalkjent. Etter noen kilometers jungelvandring får vi lønn for strevet : klart og rent vann og denne rødaktige sanden vi har blitt så vant med. Så tar vi en kjapp sjekk for anakondaer før vi vasser uti…

image

image

image





Festival i Sinnamary

4 12 2013

Noen ganger er det allright å spille i band. Forrige helg bar turen til byen Sinnamary, som ligger rett vest for romfartssenteret, en times kjøring fra Kourou. Her ble Festi’Savann arangert, og viste seg å være en sær blanding av tradisjonell pirog padle-konkurranse, folkemusikkfestival, zouk-disco og en lokal utgave av «dans på lokalet». Midt oppe i dette stilte bandet og jeg opp med fransk swing og visesang… Vi koste oss godt, og det gjorde også Dominic, un engelskmann som sykler verden rundt og akkurat nå befant seg i Fransk Guyana! Jeg vil absolutt anbefale en titt på bloggen hans, både fra denne festivalen og aldre deler av turen.

Festi’Savann i Sinnamary (foto : Dominic)

 





Jakten på Aïmara

1 10 2013

Arapaima gigas

I serien jungel-utflukter har jeg lyst til å fortelle om en uvanlig fisketur. Det er alt noen måneder siden, ATV-4 oppskytningen var historie, og vi (tre kolleger, bror og jeg) bestemte oss for å gjøre en dobbel oppdaglesesferd : Vi ville utforske den innerste og mest avsidesliggende delen av Petit-saut innsjøen, den støreste i Fransk Guyana, og benytte sjansen til å prøve fiskelykken. Strykene der inne er nemlig tilholdssted for en helt spesiell fiskeart, «Aïmara» (Arapaima gigas), lokalt ofte referert som «elvenes tiger».

Denne kongen blant tropisk ferskvannsfisk, som kan bli opptil 2 meter lang og kan angripe mennesker når den er ekstra sulten, er det alstå vi håper å stifte bekjentskap med. Turen inn med pirog tar litt over to timer. Petit Saut er en kustig innsjø som ble til da demningen med samme navn ble bygget på begynnelsen av 90-tallet. Oppfyllingen av dammen førte til en økologisk katastrofe for de over-liggende elvene og skog-områdene. Av en eller annen grunn hugget man nemlig ikke regnskogen som skulle oversvømmes, og resultatet ble 365 km² med skog i forråtnelse. Uten oksygentilførsel, intet liv, og denne sjøen har ligget som et makabert dødsrike de siste 15 årene, med horder av døde trestammer som stumme vitner. Nå begynner det visstnok endelig å livne til i de øvre vannlagene, men det er likevel med en viss gru vi sneiler oss i sikksakk igjennom denne labyrinten, opp det som visstnok skal være et  gammelt elveleie.

Oppe i stryket ved elvemunningen står fisken. Det får vi klare bevis på etter bare noen kast med voblene. Første napp er bare på et par kilo, men det er ingenting i veien med svømmeegenskapene. Skuffelsen er stor når vi mister en fisk, så en til. Tilslutt blir det fangst, lenger oppe langs elva, og middagen er sikret.

Helgen forløper stortsett med fisking fra båt og fra elvebredden. Én sværing til er alt vi får, ikke nok til å skryte av storfangst, men møtet med Aïmara har funnet sted, og vi er en fin naturopplevelse rikere.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.





Tur til jungelens tak

25 05 2012

Der er ikke så ofte lenger jeg føler at jeg bor i et eksotisk land. Alt blir jo en vane, selv palmer, tropehete og rakettoppskytninger. Men nå og da blir man tatt ut av hverdagen og satt inn igjen i virkeligheten. En av disse gangene var forrige helg. Med svigerforeldre på plass som barnevakt kunne Marie og jeg endelig dra sammen på tur, og bestemte oss for å gjøre det skikkelig. Derfor kontaktet vi en guide som bor helt vest i landet, i byen Saint Laurent, på grensen til Surinam.

Vi kunne pakket sekken og dratt ut i villmarken på egenhånd. Problemet er ikke det å klare seg ute i jungelen, det er ikke så vanskelig som det virker. Problemet er å finne veien. Det fins nemlig ingen kart, og slev GPSen har store vanskeligheter med å fange inn satellittene fra under all vegetasjonen. Vi var derfor en gruppe på 6 som ble guidet av Pierre, en tidligere alpinist fra Pyreneene som har bodd og utforsket regnskogen i Fransk Guyana de siste 12 årene.

Først kjører vi så langt vi kommer sørover – innover i skogen langs en skogsbilvei som blir dårligere og dårligere ettersom vi beveger oss. Pierre stanser jeepen flere ganger for å vise oss ting, to ganger er det ferske spor etter en jaguar, som må ha syntes veien var et behagelig sted for å gjøre sitt fornødende. Etter tre timers kjøring parkerer vi ved enden av det som knapt kan kalles en vei lenger, smører oss inn med illeluktende carapa-olje (som skal holde småkryp unna), og begynner vandringen.

Vi følger en dårlig synlig sti langs en elv. Den leder inn til en foss som visstnok er en av Fransk Guyana’s finsete – les Chutes Voltaire. Derfra er det enda 5 timer med vandring gjennom regnskog på varierende underlag. Noen ganger er det somp-aktige våt-områder, andre ganger tørt bladdekke. Etter noen timer tar vi av fra stien. Pierre ber oss ikke lage spor. Dette er hans hemmelige fjell.

Og riktig nok, det blir brattere og brattere. Terrenget varierer ikke mer her enn andre steder, men med den ugjennomtrengelige vegetasjonen er det umulig å vite hva som kommer. Vi klatrer opp en smal sti, med en stigning på et par hundre meter. Det blir litt lysere, men vi ser forstatt ingen ting, bare trær. Så dukker det opp en blå presenning som er taket på en gapahuk – Pierre’s «hytte». Her er det plass til et titalls hengekøyer, noen redskaper og en bålplass. En bekk med klart vann renner ikke langt unna, og forklarer hvorfor han har valgt akkurat dette stedet.

Vi setter fra oss sekkene og tar en pust i bakken. Så er det klart for det vi er kommet for : Inselberget. Et inselberg er ikke noe annet enn et stykke bart fjell. Det kan virke uinteressant, men er faktisk både sjeldent og unikt i dette grønne helvetet. «Inselberg» kommer fra tysk og betyr ikke noe annet enn ødeliggende fjell. Og jammen er det øde her, ikke et spor av mennesker, men en utsikt som tar pusten fra oss. Dette er jungelens tak! For første gang kommer man opp og får feste blikket i horisonten. Og mellom oss og den : skog, skog, skog.

Hele kvelden tilbringer vi her, drikker rom og ser, på skyene som danser mellom de ruglete ugjevnetene i landskapet, pappegøyene som kommer flaksende i par, alltid i par, over og under oss. Så kommer mørket og regnet, og vi lager middag på bålet i «hytta» før vi legger oss tidlig i hengekøyene. Jeg sover som en stein, er vant til det nå, til alle skogens lyder – dyr som jager, flaggermus, knaking i treverk og brøleapenes ralling fra et sted langt borte. Bare man har kroppen og alt utsyr opp fra bakken er det ikke noe å frykte.

Neste dag er vi oppe halv seks og spiser frokost i soloppgang på fjellet. Så begynner en lang tur tilbake samme vei – det er bare én sti, og selv den er for det meste gjengrodd. Vi rekker tilbake til Kourou til sent på kveld, utslitte, men med en følelse av å ha opplevt noe på samme tid enestående og veldig Guyansk.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.





Surinam

13 04 2012

Så var v i alstså på tur igjen. Denne gangen var målet Tobago, en karibisk øy like utenfor kysten av Venezuela. Sammen med naboøya Trinidad utgjør disse to oljestaten med det ikke så veldig originale navent Trinidad og Tobago. Vi hadde en strålende og ganske ordinær bade-ferie i dette tropiske paradiset. Det orginiale og kulturelt interessante var måten vi kom oss dit på. Med unntak av Paris og de franske karibiske øyene Martinique og Guadeloupe er nemlig svært få destinasjoner tilgjengelig med fly fra Fransk Guyana. Det er synd, for det bidrar til å holde kontakten med de andre landene i regionen på et lavt nivå, både hva gjelder handel og annen utveksling. Fra Surinam er det derimot mange flere muligheter, og fly-prisene er også gunstige. Men for å kunne utnytte dette tilbudet må man altså komme seg til hovedstaden Paramaribo, en ikke enkel affære.

Det burde være lett. Surinam er nabolandet til Fransk Guyana. Grenseelva Maroni er hovedtranportåre for en rekke landsbyer på begge sider som bebos i hovedsak av indianere og bush-negre som rømte fra slaveri og etablerte stammer i jungelen. Det er derfor mye kontakt mellom landene i dette området. Surinam har også det til felles med Fransk Guyana at landet lenge var underlagt Europa, nærmere bestemt Nederland. Men etter frigjøringen i 1975 har økonomien med untak av en periode på nitti-tallet stort sett gått en vei – nedover. Dermed er infrastrukturen blitt både lite utbygget og dårlig vedlikeholdt. Vår reise er derfor både lang og krunglete.

Piroger til kai i St Laurent

Den første biten er grei. Vi kjører egen bil på gode veier de 188 klometrene til grensebyen St Laurent. Her begynner eventyret. Først skal bilen parkeres for to uker. Etter at bagasjen er lastet av ved elvebredden kommer vi i snakk med en annen familie som skal samme vei og som kjenner en lokal beboer som passer biler for 6 € per døgn. Vi slår til. Deretter skal passet stemples, og så er det ombord i pirogen som tar oss over Maroni elva. Det er ikke uten rissiko, elva er stri og pirogen smal og lite sjøsterk, men det går bra. På den andre siden skal visumet sjekkes og passet stemples i tollboden. Vi er i grensebyen Albina og herfra er det 139 km igjen til Paramaribo. Vi finner vår mann blant hojende taxisjofører, og hopper inn, spenner oss fast og krysser fingrene.

Axel og Emily venter på tur over Maroni-elva

Nå begynner en sltisom og risikabel ferd. Vi passerer en og annen landsby og noen bauxitt-gruver (Norge er faktisk en viktig importør av bauxitt fra Surinam), men stort sett er det flatt, gjørmete og øde, med regnskog på begge sider. Det går rykter om landeveis-røvere langs denne veien, men sjåføren beroliger oss. Det er lenge siden han har hørt om slike problemer. Derimot er det mange ulykker, og vi skjønner hvorfor. Stadig vekk blir vi forbikjørt av andre biler som umulig kan ha full kontroll med dette veidekket. Ro holder det han kaller en rolig fart, men ligger likeveli godt over 100 på alle strkningene der det er mulig. Så bremser han, forserer et hull, og akselererer igjen.  Her gjelder det å kjenne veien godt.

Veien fra Albia til Paramaribo er gjørmete og i generelt svært dårlig forfatning. Spesielt nå i regntiden.

Etter over tre timer med nervene i høyspenn er vi fremme i Paramaribo. Akritektueren minner om Cayenne, borstett fra at dette er en hovestad i et ordentlig land. Det er mange vakre bygninger og en sær blanning av orden og kaos. Det kulturelle mangfoldet som er en av hovedattreaksjonene i dette landet viser seg også tydelig. Her ligger moskeer, synnagoger, katolske og protestantiske kirker side om side. Og språkmessig kan man lett få seg et og annet babelsk sjokk. Her er det et vell av lokale språk med kreolsk og iniansk slektskap. I tillegg snakker de fleste nederlandsk eller hindi, som er de to offisielle språkene her. Og om ikke det var nok, har nylig innvandring fra Asia og andre søramerikanske land ført med seg nye språk – englesk, portugiskisk, kinesisk, … Vi spør Ro hvor mange språk han snakker. Bare fire eller fem, svarer han beskjedent.

Ro ved rattet. En tur-retur Paramaribo-Albina om dagen er alt han orker på den dårlige veien.

Paramaribo





Nytt år med Rød Ibis

14 01 2012

Jeg takker alle som har vært innom denne bloggen i 2011, og ønsker dere velkommen til et nytt år på «Utpost Fransk Guyana» med noen bilder fra den siste utflukten i året som gikk. Den gikk fra kaia i byen Sinnamary som ligger ved elven som bærer samme navn, omtrent en times kjøring fra Kourou. Ved utløpet av denne elva hekker noen svært spesielle fugler – «Rød ibis» eller Eudocimus ruber. De har lenge vært utrydningstruet, men bestanden er nå i ferd med å ta seg opp igjen.

Vår guide Patrick fører den ganske fullastede pirogen sikkert mot elve-deltaet. Det er sen ettermiddag og sola henger lavt over mangroven. Plutselig dukker de første fuglene opp – knall røde mot den grønne vegetasjonen. Det er ganske uvirkelig, men lite mot hva som venter.

Patrick tar fram en kjølebag og serverer «‘tiponch» mens sola stadig kommer lavere i horisonten. Han forteller at disse fuglene blir født grå, og at bare voksne fugler som er mer enn to år gamle har den røde fargen. Det kommer av alle krepsdyrene de spiser, forklarer han.

Vi venter. Tar bilder av hoppende fisk og andre sjøfugler som er ute på en siste matauk før kvelden. Så kommer de, ibisene. I store flokker og V-formasjon. De unge er enda grå, og noen har et begynnende rødskjær i fjærdrakten. De voksne fuglene er knall- neste mørke røde i kveldslyset. Her er noen bilder. GODT NYTT ÅR !





Week-end på Iles de Salut

12 09 2011

Det blir mye familieprat på denne bloggen for tiden. Ta det med ro – det kommer andre ting etter hvert. Men først nok en tur-dagbok fra en svært så enkel, men veldig hyggelig helge-utflukt.

Denne gangen tenkte vi å prøve oss som straff-fanger. Vel, kanskje ikke under de helt samme forholdene, men i hvertfall på samme sted. Fulle av forventninger lastet vi to tonn bagasje, 6 voksne og 6 unger ombord i katamaranen som daglig farter ut og inn til fangeøyene Iles de Salut, noen nautiske mil utenfor kysten.Jeg har skrevet om dem før, øyene som ble brukt som fangeleire helt opp til på 1950-tallet, men som idag ligger der som små paradis. Idag eies faktisk disse tre vulkansk knausene av min arbeidsgiver CNES. Dermed har vi tilgang til en ikke helt vanlig «firmahytte» : en gammel vokterbolig med et sparsomt utsyrt kjøkken og bad, og noen rom med kroker til å henge hengekøyene på. Men med innlagt vann, strøm og gass er dette pur luksus i forhold til de fleste andre Carbets vi har overnattet på.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Vel ombord i båten ca tre karter etter annonsert avgangstid (ja dette er Guyana – «c’est la Guyane»), viser det seg at et fiskegarn har satt seg i propellen. Dermed blir det tre timers venting på kaia mens ny båt rekvireres. Vi kommer endelig frem ved lunchtid, slitne og solbrente. Men hvilken belønning er det ikke å bade i (nesten) klart 30°C havvann der skilpaddene svømmer rundt oss og bare palmesus og bølgebrus bryter stillheten. Barna storkoser seg, og vi også, med grillmat og en og annen ubuden gjest…

Denne edderkoppen ligner til forveksling Phoenetria - den giftigste edderkoppen her i Fransk Guyana





Oppdagelsesferd med kajak

28 08 2011

Det er ikke spesielt enkelt aa organisere familieutflukter i et land der det ikke finnes turveier og der merkede stier kan telles paa én haand. Stranden er jo baade fin og veldig naer, men av og til er det godt aa komme seg ut av «landsbyen» Kourou og gjoere noe annet enn aa kjoere bil til et eller annet badested. Derfor tok vi sjansen og leide to familiekajaker, ikke slike som puristene bruker – her er det ekte helplast av den franske typen – «Rotomod» – ikke saerlig behagelige, men usynkbare og stabile.

Vi trosser trussler om sommerfugl-infeskjon (her nede kalt Papillonite), og kjoerer med kajakene paa taket sammen med en annen familie paa fire til Crique Canceler. Kajakene settes paa vannet ved en slags rasteplass som ogsaa er badested. Vi spiser lunch her og padler innover, oppover den smale, krunglete elva og inn blandt en slags ferskvanns-mangrove. Her er det smaa aligatorer og et rikt fugleliv. Vi ser vakre fugler i mange farger, men rekker selvfoelgelig ikke aa faa kameraet fram. En anaconda bukter seg i vannskorpen litt lenger innover.

Etter en times padlig, endel ungeskrik og et par halve heteslag er vi kommet inn paa et sumpomraade som kalles «Mare Yiyi». Her vider vannspeilet seg ut og det er et rikt liv av vadefugler og innsekter. Vi utforsker sumpen foer vi snur nesen tilbake, medstroems denne gang og med sovende barn !

Vel tilbake i Kourou begynner kløen – vi har nok desverre kommet bort i noen sommerfugl-sporer som er giftige og klør som fanden. Saa har vi alstaa faatt smake «Papillonitten». Det er  ikke farlig, men en uke med intens kløe paa ben og armer er ikke aa kimse av det heller. Heldigvis gaar det over, og minnet fra turen er i hvertfall bra !

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.





Terrengsykling som svir

13 06 2011

Fransk Guyana og vill natur hører sammen, og allerede før jeg flyttet hit hadde jeg en idé om at jeg ville uforske denne for meg helt ukjente villmarken. Sørsmålet var bare hvordan.

Sålangt har det ikke blitt de helt lange turene. En tre dagers fottur og noen dagsturer, et par utflukter med pirog eller kano oppover et og annet vassdrag, overnatting i carbet på bredden noen kilometer innover Kourou-elva som er vår nærmeste nabo. Jeg har lært meg at regnskogen har sine farer, men at man med noen enkle forholdsregler kan ferdes, om ikke enkelt så i hverfall relativt trygt.

Problemet her er at det finnes så uendelig mange muligheter, men så få beskrivelser og oppmerkinger. En turguide er riktignok publisert. Boka gir en oversikt over et titalls merkede stier. Disse er som regel fine, godt oppmerket og tar en halv til to dager å gå. Men hva med alle de andre, de hudrevis av skogsstier og kjerreveier som er laget og holdt ved like av alt fra lokale indianere til brasilianske gullgravere? De fleste av disse står ikke på noe kart, og kan forsvinne like fort som de dukker opp hvis ingen sørger for jevnlig rydding. Hvordan kan jeg få utforsket denne ukjente labyrinten ?

Vel, jeg har funnet i hverfall et delvis svar : terreng-sykling. Det er en ganske utbredt sport her, og et knippe entusiaster drar jevnlig ut for å finne og rydde nye stier. Dette er øko- og opplevelsesturisme på sitt beste. Sykkelen skader ikke terrenget, og forurenser ikke. Og den lar deg komme dypere inn i regnskogen enn noe annet miljøvennlig fremkomstmiddel. Og ikke minst: det god trening !

Igår dro vi ut, en gruppe på sju syklister. Det sier seg selv at man bør være flere i slikt terreng. Målet var en bekk med klart vann, Crique Couleuvre. Vi la av gårde på en tur som skulle komme til å vare i over fire timer, og med ganske tøff sykling. Men duverden, vi fikk lønn for strevet. Her er en smakebit :





Hverdag

5 06 2011

Det er ikke alle dager som er like spennende. Nå som vi har bodd her i snart 8 måneder blir overrsaskelsene ferre og bloginnleggene også. Det betyr ikke at vi kjeder oss. Snarere tvert om. Nå er både barna og vi vant til klimaet, varmen gjør oss ikke så slappe lenger, og vi lar regnskurene (og myggen) komme og gå (fly) som de vil. Hva annet kan man gjøre?

Vi er veldig fornøyde med det nye huset vårt. Så fornøyde at jeg synes det fortjener et lite bilde. Hagen er ikke stort å skryte av, men vi planter litt og litt, og ser både papaya-trær, bambus, kokospalmer og bananplanter gro raskere enn vi hadde håpet.Vi er heldige og har en stor hage, og hyggelige naboer. Skolen til Axel ligger 50 m fra huset, og stranden og ikke minst kite-beatchen et par hundre meter i den andre retningen. Både Marie og jeg har begynt med kite-surfing og jeg kan love at det kommer noen innlegg om det etter hvert… 🙂

Men nå vil jeg heller fortelle om vår siste lille utflukt på Kourou-elva med overnatting i carbet som seg hør og bør. Det har vist seg at disse turene gir en unik mulighet til å koble av. Man kan igrunnen sammenligne det med en god norsk hyttetur til et utrolig primitivt logi (i praksis en trehytte uten vegger), men som vi alle vet er gleden omvendt proporsjonal med standarden…

Siste tur hadde to nevneverdige høydepunkter. Den ene var maten : franskmenn i Guyana er ikke anderledes enn franskmenn i Frankrike. De tenker og snakker mer om mat enn om sex, og det sier ikke lite… Konseptet denne gangen var carbet-fondue. Ostefonduen ble preparert etter alle kunstens regler og med iherdig deltakelse fra alle kjønn og aldersgrupper. Og med magen full av ost, brød og hvitvin var det vel ikke så underlig at de fleste forsvant over i hengekøyene før noen rakk å foreslå kortspill eller andre lignende (unyttige) aktiviteter.

Det andre høydepunktet vil jeg si var wake-bording som faktisk er utrolig givende i en så vill natur. Mange vil kanskje synes at det slike bråkete motorsporter ikke hører hjemme i regnskogen. Joda, det er noe i det, men på den annen side er elvene viktige tranportårer der motorisert ferdsel har funnet sted siden påhengeren ble oppfunnet. I tillegg har jo regnskogen nok  av plass og rolige steder for dyr og dyreelskere. Det blir litt som å kjøre snøskuter på Finnmarksvidda… Her er en liten videosnutt jeg klippet sammen i huy og hast.

Og tilslutt, Marie’s guided tour gjennom carbeten  :

 





Lille petter tarantella…

28 04 2011

En helt vanlig søndagstur til Montagne des Seinges bragte en ikke så liten overraskelse her forleden. På stien rett foran meg sitter den største edderkoppen jeg har sett så langt : enkjempe-fugleedderkopp (eller tarantella).

Disse beistene fanger som navnet tilsier bytter på størrelse med småfugler. De lever gjerne i hule trær og beveger seg som oftest ut om natten. De har et giftig bitt, men den syd-amerikanske arten er ikke dødelig for mennesker, heldigvis …





Med kano i jungelen

3 02 2011

En fint lite avbrekk fra hverdagen – og spesielt er det interessant å padle inn på de små elvene, der hvor «intet menneske har satt sin fot».





Det store spranget

1 02 2011

Vi har vært der før, i regnskogen. Denne helt speiselle biotopen fascinerer – ikke bare på grunn av artsmangfold og utstrekning, men kanskje aller mest fordi denne ville urskogen er et av de få stedene i verden der mennesket ikke har kontrollen. Så langt har vi nøyd oss med små dagsturer innover godt merkede stier. Og guskjelov at slike finnes, for det er én helt spesiell risiko som regnskogen utpreger seg med : faren for å gå seg vill. Du skal ikke gå lenger enn ti meter innover for å forstå viktigheten i en slik advarsel. Hvor du snur deg er det bare en grønn vegg. Det er mange historier, også sanne, som forteller om folk som navigerte feil og endte opp med å virre rundt i ukesvis i det gjengrodde grønne helvetet. I de fleste tilfeller var de som ble funnet i live svært psykisk medtatte.

I pirogen på vei til Camps Cisame

Nå er det altså vår tur til å ta det store spranget : 4 dagers «overlevelses-tur» i regnskogen. Sammen med bror Henrik og en kollega fra CNES, Gregory, pakker vi sekkene så godt vi kan og setter kursen for Regina der en pirog henter oss. Etter en halvannen times ferd innover på elva Approuague kommer vi inn til «base camp», en flott liten «landsby» som er tilrettelagt for turister som oss. Den heter Camps Cisame. Her tilbringer vi første natt, pakker om med lettere utstyr, bader i elva, og spiser fisk fanget av husets vert, en eldre bushpilot som bruker pensjonisttilværelsen til å ta imot eventyrere som oss. Denne natten gir en god smak på hva som venter : bakgrunnsstøyen fra gresshopper og frosk brytes nå og da av brøleapenes konsert. Og én gang i natten hører vi det som vistnok skal være jaktropet til en jaguar.

Camps Cisame

Dagen etter setter pirogen oss av noen kilometer lenger ned, og sammen med vår brasilianske indianerguide Valdo dukker vi inn i det dunkle virvaret av grønt. Vi følger det som skal være en sti, og til tider er den lett å få øye på. Andre ganger er det bare Valdo som vet hvor vi skal – han har gått denne turen mange ganger og går ikke feil selv om helsetilstanden hans viser seg ikke å være den beste (han har malaria og sliter med høy feber det meste av turen).

Valdo lager bål

Terrenget er forbausende kupert, med små høydedrag som vi forserer et etter et. Utsikt har vi aldri, her er det bare skog, skog, skog. Men vegetasjonen er utrolig variert og det samme er livet av insekter og fugler. Andre dyr er vanskelige å få øye på. De værer oss lenge før vi oppdager dem. Ved lunch tid kommer vi til en liten hytte – et tak med et bord og noen hengekøyer – ved en liten elv med klart vann.

Om ettermiddagen går vi enda noen timer. Krysser bekkefar og våte dalbunner. Vi kommer fram til en foss utpå ettermiddagen og her slår vi leir. Hver av oss spenner opp en presenning og mellom to trær. Med ly for regn og vind kan vi i ro og mak feste den lette nylon hengekøya med myggnetting (utsyr fra den franske fremmedlegionen). Alt må opp fra bakken, også sekk og støvler. Vi tenner bål (ikke noe primus her), koker ris og steker fisk. En tur med hodelykt langs elva etter solnedgang gir oss en liten støkk : en cayman (liten syd-amerikansk aligator) ligger i vannskorpa omtrent der vi badet tidligere på kvelden…

Bivuac i regnskogen

Nettene er forbausende behagelige og kjølige. Man våkner selvfølgelig ofte av lyder fra skogen og fra nattens dyr, men det er noe beroligende og samtidig spennende over det å ligge slik å lytte. Dagen etter er det opp med sola og videre innover i mellom palmene og de ofte gigantiske trestammene. Vi starter med vading oppover bekkefaret. Valdo er i bedre form idag. Han stopper og forteller hvilke lianer som kan brukes til å bygge leir med, hvilke man kan drikke sevjen av, og hvilke som er giftige.  Etter noen timers vandring er vi fremme ved den samme elva vi startet fra, la Approuague. Her ligger det kanoer og venter. Etter enda en kveld og en natt padler vi de 15 km tilbake til base camp.

Her er noen flere bilder :

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.





Fint besøk på djevelsk øy

24 01 2011

Djeveløya er kanskje det stedet i Fransk Guyana som er mest kjent utenfor landets grenser. Ikke så rent lite myteomspunnet er den, men de som leter litt i historien finner fort ut at det fantes langt verre destinasjoner enn den grønne og palmebevokste steinrøysa som idag er en del av øygruppen «Iles de Salut» som ligger et titalls kilometer utenfor Kourou.

Djeveløya sett fra Ile Royale

Historien om denne arkipelen vil for alltid være knyttet til deportasjonsleirene som Frankrike opprettet i Fransk Guyana i 1854. I hundre år skulle landet assosieres med fangekolonier og straffarbeid for de «verste» forbryterne, dvs. de samfunnet så seg tjent med å sende så langt vekk som mulig. Ikke overrsakende var det ikke bare mordere og harde kjeltringer som havnet her – også politiske fanger ble sendt hit (Alfred Dreyfus er kanskje den mest kjente). De elendige sanitære forholdene og umenneskelig hardt arbeid i et det varme og fuktige klimaet gjorde sitt til at «le Bagne» fikk et fortjent rykte for å være helvetet på jord. Og enda den dag idag har Fransk Guyana et stempel blant mange i «La Metropole» som et ugjestmildt og lite besøksverdig sted.

Isolatet på Ile Saint Joseph

Det som står igjen etter fangeleirene idag er sort sett overgrodde ruiner, men selv om naturen har tatt overhånd og gjør sitt for å forskjønne den dunkle fortiden, skal det ikke så mye fantasi til for å forestille seg hvor uutholdelig det må ha vært å bli sendt på livstid til et så avsidesliggende og klimatisk sett ugjestmildt sted, enten man ble satt til å hugge tømmer i regnskogen eller stengt inne i fuktige og pestbefengte isolat-celler på Ile Saint Joseph (en naboøy til Djeveløya).

Idag brukes øygruppen  som rekreasjonsområde. Noen av bygningene blir holdt i stand og det drives blant annet vertshus og kafé her ute. Folk tar gjerne en dag eller to for å kombinere historisk besøk med bading og slaraffenliv i sola. Vi har fått fint besøk av bror Henrik fra vinterkalde Norge, og trosser høy sjø for å få en velfortjent fridag sammen med Axel og Emily.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 





Godt nytt år

31 12 2010

Etter en god uke og julefeiring i Oslo er vi nå tilbake i vår exil-utpost : Paris. Snøen er borte, og tåke og regn skal følge oss inn i 2011. Noen hittil upubliserte bilder fra våre første måneder i Fransk Guyana følger.

GODT NYTT ÅR !!!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 





Til Paris

20 12 2010

Så er det juleferie og vi har sneket oss avgårde til Paris. Jeg bruker ordet «sneket» med vilje, for de fleste av kollegaene er igjen og har hendene fulle med å forberede neste oppskytning som etter planen skal finne sted den 29. desember. Det samme gjelder mange av Maries kolleger som har vakt på sykehuset i Kourou i jula. Imellom øktene feirer de «jul» som best de kan, med importert champagne og foie gras.

Men vi klarte å forhanandle oss til to lange og gode uker. Igrunnen er det minimum, den lange reisen tatt i betraktning. Reisen, ja. Den var ikke uventet uhyre slitsom. Axel var relativt grei, men Emily ekstremt ustyrlig. Hun hadde tydelig satt seg som mål for reisen å forstyrre medpassasjerene mest mulig, enten med skingrende hyl eller med hyppige «besøk» av den arten som gjerne etterlater et veltet glass eller sørrflekker på bukseben. Når vi i tillegg tar i betraktning at dette var en natt-flight, kan jeg bare forestille meg frustrasjonen hos de som var så uheldig å sitte i nærheten av oss. Et par timers søvn ble det, også på Emily, men resten av turen var (som forventet) slitsom.

Nå er vi altså i Paris, der vi får vårt første temperatur-sjokk. -2°C kan virke temperert for en garvet normann, menvi er vant til +30°C nå… Det merkeligste er faktisk ikke kulda, men følelsen av å gå med langermete klær. Ubehaget går heldigvis fort over, og vi nyter den franske vinteren (det har ikke vært så mye snø i Paris på mange årtier, sies det).

Neste temperatur-sjokk blir Oslo, som forbereder seg på å ta oss imot i -20°C på onsdag.





Barna

29 11 2010

Mange har spurt oss hvordan barna tilpasser seg den nye tilværelsen, klimaet, varmen,… Det har vært my nytt for dem, og det hender vi føler oss som dårlige foreldre som har dratt  med oss avkomet til et sted der så mye er ukjent og anderledes. Svaret kommer heldigvis fra barna selv. De sliter nok litt med varmen, myggstikk og uvante mikrober, men i det store og det hele virker de storfornøyde med å bo her.

Axel og Emily i Mana

Det er jo et paradis for barn å kunne løpe rundt i shorts og t-skjorte hele dagen, hver dag. De bader og bader, på stranden, i basseng eller i elv. De har begge fått plass i den samme barnehagen, og ser ut til å trives bedre og bedre. Axel (3 år) blomstrer i sitt nye sosiale miljø – han kommer hjem og nynner på sanger vi aldri har hørt og forteller stolt om hva han og de andre barna har drevet med. Emily (1,5 år) har akkurat tatt sine første skritt, og er henrykt over den nyervervete bevegelsesfriheten.

Emily og Marie ved Kourou-elva

Selv alle lekene de har måttet klare seg uten helt til konteineren med flyttelasset kommer om en ukes tid ser ikke ut til å mangle i særlig grad. Det er utrolig hvor mye morro barn får ut av en haug med legoklosser og noen puslespill…

Og så har de jo hverandre ! Og venner blir det stadig fler av. På carbet-turen vår forrgie helg var det ikke mindre enn 11 barn under 10år !

Axel og Marie bader

Den turen fortjener et lite avsnitt. Vi hadde leid “firmahytta” til sykehuset Marie jobber på, og invitert tre andre vennepar med barn. Som de fleste andre “carbets”, ligger også denne ved en elv, men med bilvei helt inn (noe som er ganke uvanlig). En carbet er veldig enkel i arkitektur og innredning. Det er igrunnen bare snakk om noen tak, gjerne indelt i to med en soveavdelig med plass for hengekøyer og en del der man lager og spiser mat. Nærheten til elva gjør bading til en favorittaktivitet (spesielt siden skogsturer ikke alltid er så lett å improvisere med små barn i jungelen…).

Axel sov godt i hengekøye for første gang (forrige gang var en regelrett fiasko, men denne gangen gikk det altså bra). Vi hadde en trivelig helg, og ble ikke minst bedre kjent med våre nye venner.

Sovesal i carbet





Lille Petter edderkopp (forts…)

16 11 2010

Og her kommer filmen…





Lille petter edderkopp

15 11 2010

Axel ble veldig fascinert av denne «lille» Matoutou-edderkoppen vi saa i Awala-Yalimapo. «Kan jeg klappe den, mamma?», spurte han.Disse edderkoppene er visst ikke giftige (de gule bena er tegn paa det), men kan bite godt fra seg likevel.





Utflukt

14 11 2010

Vi er lei av bylarmen og bestemmer oss for aa dra paa langhelg til den nord-vestlige delen av Fransk Guyana, mot elva Maroni som er grenselinja med Surinam. Vi har bestilt rom hos en familie i en indianerlandsby, Awala-Yalimapo, som ligger ute ved kysten. Stedet heter «Chez Judith et Denis», men viser seg aa vaere overtatt av Sylvain og kone, som viser oss til hytta vi skal bo i. Vi greier bare nesten aa skjule overraskelsen ; hytta ser fin ut utenfra, men inni er bare et tomt betong gulv. Vi hadde regnet med et litt koseligere krypinn, men bestemmer oss for aa tilpasse oss forholdene – hengekoeye til alle mann (bortsett fra Emily som er priviligert og faar sove i medbragt barneseng).

Natten er ikke veldig behagelig. Spesielt har eldstemann Axel vanskelig for aa tilpasse seg det nye sovemoeblet. Han ender opp paa gulvet under hengekoeya en eller gang utover natta…

Neste dag faar vi loenn for strevet. Stranden, som viser seg aa ligge bare 200 m fra der vi losjerer, er hvit og vakker, og helt uten folk. Vannet er som vanlig brunt, men varmt og slett ikke saa grumsete som vi er vant til. Barna storkoser seg.

Senere paa dagen tar vi en utflukt til Saint Laurant du Maroni, den viktigste og stoerste byen paa disse kanter. Dette er et sted med mye historie (det var blant annet her en av de viktigste fangeleirene befant seg i «bagne»-tiden), men naar vi ankommer tidlig paa ettermiddagen er alle attraksjoner lunch-stengt frem til kl 16, og vi ender opp med aa gaa paa markedet og spise is paa en kafé. Et par artige arkitektoniske fenomener faar vi uansett med oss, bland annet dette baatvraket som ligger rett utenfor havna, og som minner mer om en tropisk paradis-oey.

Siste dagen besoeker vi en Mong-landsbyen Javouhey. Mong folket flyktet fra Laos til Thailand da communistene kom til makten i 1975. Siden klimaet var svaert likt i Fransk Guyana, bestemte den franske regjeringen seg for aa tilby disse flyktningene aa bosette seg der. Idag er disse mennesklene godt integrerte og gjoer en viktig jobb som jordbrukere.

Mr. Lee tar oss med paa pirog-tur innover paa elva som gaar forbi landsbyen. Vi faar vaere med inn i regnskogen og se tradisjonelle fangstmetoder demonstrert. De fleste av dyrefellene han viser oss ble ogsaa brukt paa mennesker «under krigen» som han sier, og viser til borgerkrigen i Laos.








%d bloggere like this: