Badetur

25 05 2015

En liten smakebit på hva man kan bruke helgene til her i Fransk  Guyana. Nå er det regntid, men innimellom skinner sola. Da er det fint å ta en tur til nærmeste små-elv (eller crique, som de kalles her). Mange er tilgjengelige til fods, men stiene står ikke på noe kart så man må være lokalkjent. Etter noen kilometers jungelvandring får vi lønn for strevet : klart og rent vann og denne rødaktige sanden vi har blitt så vant med. Så tar vi en kjapp sjekk for anakondaer før vi vasser uti…

image

image

image

Advertisements




Festival i Sinnamary

4 12 2013

Noen ganger er det allright å spille i band. Forrige helg bar turen til byen Sinnamary, som ligger rett vest for romfartssenteret, en times kjøring fra Kourou. Her ble Festi’Savann arangert, og viste seg å være en sær blanding av tradisjonell pirog padle-konkurranse, folkemusikkfestival, zouk-disco og en lokal utgave av «dans på lokalet». Midt oppe i dette stilte bandet og jeg opp med fransk swing og visesang… Vi koste oss godt, og det gjorde også Dominic, un engelskmann som sykler verden rundt og akkurat nå befant seg i Fransk Guyana! Jeg vil absolutt anbefale en titt på bloggen hans, både fra denne festivalen og aldre deler av turen.

Festi’Savann i Sinnamary (foto : Dominic)

 





Jakten på Aïmara

1 10 2013

Arapaima gigas

I serien jungel-utflukter har jeg lyst til å fortelle om en uvanlig fisketur. Det er alt noen måneder siden, ATV-4 oppskytningen var historie, og vi (tre kolleger, bror og jeg) bestemte oss for å gjøre en dobbel oppdaglesesferd : Vi ville utforske den innerste og mest avsidesliggende delen av Petit-saut innsjøen, den støreste i Fransk Guyana, og benytte sjansen til å prøve fiskelykken. Strykene der inne er nemlig tilholdssted for en helt spesiell fiskeart, «Aïmara» (Arapaima gigas), lokalt ofte referert som «elvenes tiger».

Denne kongen blant tropisk ferskvannsfisk, som kan bli opptil 2 meter lang og kan angripe mennesker når den er ekstra sulten, er det alstå vi håper å stifte bekjentskap med. Turen inn med pirog tar litt over to timer. Petit Saut er en kustig innsjø som ble til da demningen med samme navn ble bygget på begynnelsen av 90-tallet. Oppfyllingen av dammen førte til en økologisk katastrofe for de over-liggende elvene og skog-områdene. Av en eller annen grunn hugget man nemlig ikke regnskogen som skulle oversvømmes, og resultatet ble 365 km² med skog i forråtnelse. Uten oksygentilførsel, intet liv, og denne sjøen har ligget som et makabert dødsrike de siste 15 årene, med horder av døde trestammer som stumme vitner. Nå begynner det visstnok endelig å livne til i de øvre vannlagene, men det er likevel med en viss gru vi sneiler oss i sikksakk igjennom denne labyrinten, opp det som visstnok skal være et  gammelt elveleie.

Oppe i stryket ved elvemunningen står fisken. Det får vi klare bevis på etter bare noen kast med voblene. Første napp er bare på et par kilo, men det er ingenting i veien med svømmeegenskapene. Skuffelsen er stor når vi mister en fisk, så en til. Tilslutt blir det fangst, lenger oppe langs elva, og middagen er sikret.

Helgen forløper stortsett med fisking fra båt og fra elvebredden. Én sværing til er alt vi får, ikke nok til å skryte av storfangst, men møtet med Aïmara har funnet sted, og vi er en fin naturopplevelse rikere.

This slideshow requires JavaScript.





Tur til jungelens tak

25 05 2012

Der er ikke så ofte lenger jeg føler at jeg bor i et eksotisk land. Alt blir jo en vane, selv palmer, tropehete og rakettoppskytninger. Men nå og da blir man tatt ut av hverdagen og satt inn igjen i virkeligheten. En av disse gangene var forrige helg. Med svigerforeldre på plass som barnevakt kunne Marie og jeg endelig dra sammen på tur, og bestemte oss for å gjøre det skikkelig. Derfor kontaktet vi en guide som bor helt vest i landet, i byen Saint Laurent, på grensen til Surinam.

Vi kunne pakket sekken og dratt ut i villmarken på egenhånd. Problemet er ikke det å klare seg ute i jungelen, det er ikke så vanskelig som det virker. Problemet er å finne veien. Det fins nemlig ingen kart, og slev GPSen har store vanskeligheter med å fange inn satellittene fra under all vegetasjonen. Vi var derfor en gruppe på 6 som ble guidet av Pierre, en tidligere alpinist fra Pyreneene som har bodd og utforsket regnskogen i Fransk Guyana de siste 12 årene.

Først kjører vi så langt vi kommer sørover – innover i skogen langs en skogsbilvei som blir dårligere og dårligere ettersom vi beveger oss. Pierre stanser jeepen flere ganger for å vise oss ting, to ganger er det ferske spor etter en jaguar, som må ha syntes veien var et behagelig sted for å gjøre sitt fornødende. Etter tre timers kjøring parkerer vi ved enden av det som knapt kan kalles en vei lenger, smører oss inn med illeluktende carapa-olje (som skal holde småkryp unna), og begynner vandringen.

Vi følger en dårlig synlig sti langs en elv. Den leder inn til en foss som visstnok er en av Fransk Guyana’s finsete – les Chutes Voltaire. Derfra er det enda 5 timer med vandring gjennom regnskog på varierende underlag. Noen ganger er det somp-aktige våt-områder, andre ganger tørt bladdekke. Etter noen timer tar vi av fra stien. Pierre ber oss ikke lage spor. Dette er hans hemmelige fjell.

Og riktig nok, det blir brattere og brattere. Terrenget varierer ikke mer her enn andre steder, men med den ugjennomtrengelige vegetasjonen er det umulig å vite hva som kommer. Vi klatrer opp en smal sti, med en stigning på et par hundre meter. Det blir litt lysere, men vi ser forstatt ingen ting, bare trær. Så dukker det opp en blå presenning som er taket på en gapahuk – Pierre’s «hytte». Her er det plass til et titalls hengekøyer, noen redskaper og en bålplass. En bekk med klart vann renner ikke langt unna, og forklarer hvorfor han har valgt akkurat dette stedet.

Vi setter fra oss sekkene og tar en pust i bakken. Så er det klart for det vi er kommet for : Inselberget. Et inselberg er ikke noe annet enn et stykke bart fjell. Det kan virke uinteressant, men er faktisk både sjeldent og unikt i dette grønne helvetet. «Inselberg» kommer fra tysk og betyr ikke noe annet enn ødeliggende fjell. Og jammen er det øde her, ikke et spor av mennesker, men en utsikt som tar pusten fra oss. Dette er jungelens tak! For første gang kommer man opp og får feste blikket i horisonten. Og mellom oss og den : skog, skog, skog.

Hele kvelden tilbringer vi her, drikker rom og ser, på skyene som danser mellom de ruglete ugjevnetene i landskapet, pappegøyene som kommer flaksende i par, alltid i par, over og under oss. Så kommer mørket og regnet, og vi lager middag på bålet i «hytta» før vi legger oss tidlig i hengekøyene. Jeg sover som en stein, er vant til det nå, til alle skogens lyder – dyr som jager, flaggermus, knaking i treverk og brøleapenes ralling fra et sted langt borte. Bare man har kroppen og alt utsyr opp fra bakken er det ikke noe å frykte.

Neste dag er vi oppe halv seks og spiser frokost i soloppgang på fjellet. Så begynner en lang tur tilbake samme vei – det er bare én sti, og selv den er for det meste gjengrodd. Vi rekker tilbake til Kourou til sent på kveld, utslitte, men med en følelse av å ha opplevt noe på samme tid enestående og veldig Guyansk.

This slideshow requires JavaScript.





Surinam

13 04 2012

Så var v i alstså på tur igjen. Denne gangen var målet Tobago, en karibisk øy like utenfor kysten av Venezuela. Sammen med naboøya Trinidad utgjør disse to oljestaten med det ikke så veldig originale navent Trinidad og Tobago. Vi hadde en strålende og ganske ordinær bade-ferie i dette tropiske paradiset. Det orginiale og kulturelt interessante var måten vi kom oss dit på. Med unntak av Paris og de franske karibiske øyene Martinique og Guadeloupe er nemlig svært få destinasjoner tilgjengelig med fly fra Fransk Guyana. Det er synd, for det bidrar til å holde kontakten med de andre landene i regionen på et lavt nivå, både hva gjelder handel og annen utveksling. Fra Surinam er det derimot mange flere muligheter, og fly-prisene er også gunstige. Men for å kunne utnytte dette tilbudet må man altså komme seg til hovedstaden Paramaribo, en ikke enkel affære.

Det burde være lett. Surinam er nabolandet til Fransk Guyana. Grenseelva Maroni er hovedtranportåre for en rekke landsbyer på begge sider som bebos i hovedsak av indianere og bush-negre som rømte fra slaveri og etablerte stammer i jungelen. Det er derfor mye kontakt mellom landene i dette området. Surinam har også det til felles med Fransk Guyana at landet lenge var underlagt Europa, nærmere bestemt Nederland. Men etter frigjøringen i 1975 har økonomien med untak av en periode på nitti-tallet stort sett gått en vei – nedover. Dermed er infrastrukturen blitt både lite utbygget og dårlig vedlikeholdt. Vår reise er derfor både lang og krunglete.

Piroger til kai i St Laurent

Den første biten er grei. Vi kjører egen bil på gode veier de 188 klometrene til grensebyen St Laurent. Her begynner eventyret. Først skal bilen parkeres for to uker. Etter at bagasjen er lastet av ved elvebredden kommer vi i snakk med en annen familie som skal samme vei og som kjenner en lokal beboer som passer biler for 6 € per døgn. Vi slår til. Deretter skal passet stemples, og så er det ombord i pirogen som tar oss over Maroni elva. Det er ikke uten rissiko, elva er stri og pirogen smal og lite sjøsterk, men det går bra. På den andre siden skal visumet sjekkes og passet stemples i tollboden. Vi er i grensebyen Albina og herfra er det 139 km igjen til Paramaribo. Vi finner vår mann blant hojende taxisjofører, og hopper inn, spenner oss fast og krysser fingrene.

Axel og Emily venter på tur over Maroni-elva

Nå begynner en sltisom og risikabel ferd. Vi passerer en og annen landsby og noen bauxitt-gruver (Norge er faktisk en viktig importør av bauxitt fra Surinam), men stort sett er det flatt, gjørmete og øde, med regnskog på begge sider. Det går rykter om landeveis-røvere langs denne veien, men sjåføren beroliger oss. Det er lenge siden han har hørt om slike problemer. Derimot er det mange ulykker, og vi skjønner hvorfor. Stadig vekk blir vi forbikjørt av andre biler som umulig kan ha full kontroll med dette veidekket. Ro holder det han kaller en rolig fart, men ligger likeveli godt over 100 på alle strkningene der det er mulig. Så bremser han, forserer et hull, og akselererer igjen.  Her gjelder det å kjenne veien godt.

Veien fra Albia til Paramaribo er gjørmete og i generelt svært dårlig forfatning. Spesielt nå i regntiden.

Etter over tre timer med nervene i høyspenn er vi fremme i Paramaribo. Akritektueren minner om Cayenne, borstett fra at dette er en hovestad i et ordentlig land. Det er mange vakre bygninger og en sær blanning av orden og kaos. Det kulturelle mangfoldet som er en av hovedattreaksjonene i dette landet viser seg også tydelig. Her ligger moskeer, synnagoger, katolske og protestantiske kirker side om side. Og språkmessig kan man lett få seg et og annet babelsk sjokk. Her er det et vell av lokale språk med kreolsk og iniansk slektskap. I tillegg snakker de fleste nederlandsk eller hindi, som er de to offisielle språkene her. Og om ikke det var nok, har nylig innvandring fra Asia og andre søramerikanske land ført med seg nye språk – englesk, portugiskisk, kinesisk, … Vi spør Ro hvor mange språk han snakker. Bare fire eller fem, svarer han beskjedent.

Ro ved rattet. En tur-retur Paramaribo-Albina om dagen er alt han orker på den dårlige veien.

Paramaribo





Nytt år med Rød Ibis

14 01 2012

Jeg takker alle som har vært innom denne bloggen i 2011, og ønsker dere velkommen til et nytt år på «Utpost Fransk Guyana» med noen bilder fra den siste utflukten i året som gikk. Den gikk fra kaia i byen Sinnamary som ligger ved elven som bærer samme navn, omtrent en times kjøring fra Kourou. Ved utløpet av denne elva hekker noen svært spesielle fugler – «Rød ibis» eller Eudocimus ruber. De har lenge vært utrydningstruet, men bestanden er nå i ferd med å ta seg opp igjen.

Vår guide Patrick fører den ganske fullastede pirogen sikkert mot elve-deltaet. Det er sen ettermiddag og sola henger lavt over mangroven. Plutselig dukker de første fuglene opp – knall røde mot den grønne vegetasjonen. Det er ganske uvirkelig, men lite mot hva som venter.

Patrick tar fram en kjølebag og serverer «‘tiponch» mens sola stadig kommer lavere i horisonten. Han forteller at disse fuglene blir født grå, og at bare voksne fugler som er mer enn to år gamle har den røde fargen. Det kommer av alle krepsdyrene de spiser, forklarer han.

Vi venter. Tar bilder av hoppende fisk og andre sjøfugler som er ute på en siste matauk før kvelden. Så kommer de, ibisene. I store flokker og V-formasjon. De unge er enda grå, og noen har et begynnende rødskjær i fjærdrakten. De voksne fuglene er knall- neste mørke røde i kveldslyset. Her er noen bilder. GODT NYTT ÅR !





Week-end på Iles de Salut

12 09 2011

Det blir mye familieprat på denne bloggen for tiden. Ta det med ro – det kommer andre ting etter hvert. Men først nok en tur-dagbok fra en svært så enkel, men veldig hyggelig helge-utflukt.

Denne gangen tenkte vi å prøve oss som straff-fanger. Vel, kanskje ikke under de helt samme forholdene, men i hvertfall på samme sted. Fulle av forventninger lastet vi to tonn bagasje, 6 voksne og 6 unger ombord i katamaranen som daglig farter ut og inn til fangeøyene Iles de Salut, noen nautiske mil utenfor kysten.Jeg har skrevet om dem før, øyene som ble brukt som fangeleire helt opp til på 1950-tallet, men som idag ligger der som små paradis. Idag eies faktisk disse tre vulkansk knausene av min arbeidsgiver CNES. Dermed har vi tilgang til en ikke helt vanlig «firmahytte» : en gammel vokterbolig med et sparsomt utsyrt kjøkken og bad, og noen rom med kroker til å henge hengekøyene på. Men med innlagt vann, strøm og gass er dette pur luksus i forhold til de fleste andre Carbets vi har overnattet på.

This slideshow requires JavaScript.

Vel ombord i båten ca tre karter etter annonsert avgangstid (ja dette er Guyana – «c’est la Guyane»), viser det seg at et fiskegarn har satt seg i propellen. Dermed blir det tre timers venting på kaia mens ny båt rekvireres. Vi kommer endelig frem ved lunchtid, slitne og solbrente. Men hvilken belønning er det ikke å bade i (nesten) klart 30°C havvann der skilpaddene svømmer rundt oss og bare palmesus og bølgebrus bryter stillheten. Barna storkoser seg, og vi også, med grillmat og en og annen ubuden gjest…

Denne edderkoppen ligner til forveksling Phoenetria - den giftigste edderkoppen her i Fransk Guyana








%d bloggers like this: