Oppdagelsesferd med kajak

28 08 2011

Det er ikke spesielt enkelt aa organisere familieutflukter i et land der det ikke finnes turveier og der merkede stier kan telles paa én haand. Stranden er jo baade fin og veldig naer, men av og til er det godt aa komme seg ut av «landsbyen» Kourou og gjoere noe annet enn aa kjoere bil til et eller annet badested. Derfor tok vi sjansen og leide to familiekajaker, ikke slike som puristene bruker – her er det ekte helplast av den franske typen – «Rotomod» – ikke saerlig behagelige, men usynkbare og stabile.

Vi trosser trussler om sommerfugl-infeskjon (her nede kalt Papillonite), og kjoerer med kajakene paa taket sammen med en annen familie paa fire til Crique Canceler. Kajakene settes paa vannet ved en slags rasteplass som ogsaa er badested. Vi spiser lunch her og padler innover, oppover den smale, krunglete elva og inn blandt en slags ferskvanns-mangrove. Her er det smaa aligatorer og et rikt fugleliv. Vi ser vakre fugler i mange farger, men rekker selvfoelgelig ikke aa faa kameraet fram. En anaconda bukter seg i vannskorpen litt lenger innover.

Etter en times padlig, endel ungeskrik og et par halve heteslag er vi kommet inn paa et sumpomraade som kalles «Mare Yiyi». Her vider vannspeilet seg ut og det er et rikt liv av vadefugler og innsekter. Vi utforsker sumpen foer vi snur nesen tilbake, medstroems denne gang og med sovende barn !

Vel tilbake i Kourou begynner kløen – vi har nok desverre kommet bort i noen sommerfugl-sporer som er giftige og klør som fanden. Saa har vi alstaa faatt smake «Papillonitten». Det er  ikke farlig, men en uke med intens kløe paa ben og armer er ikke aa kimse av det heller. Heldigvis gaar det over, og minnet fra turen er i hvertfall bra !

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Reklamer




Terrengsykling som svir

13 06 2011

Fransk Guyana og vill natur hører sammen, og allerede før jeg flyttet hit hadde jeg en idé om at jeg ville uforske denne for meg helt ukjente villmarken. Sørsmålet var bare hvordan.

Sålangt har det ikke blitt de helt lange turene. En tre dagers fottur og noen dagsturer, et par utflukter med pirog eller kano oppover et og annet vassdrag, overnatting i carbet på bredden noen kilometer innover Kourou-elva som er vår nærmeste nabo. Jeg har lært meg at regnskogen har sine farer, men at man med noen enkle forholdsregler kan ferdes, om ikke enkelt så i hverfall relativt trygt.

Problemet her er at det finnes så uendelig mange muligheter, men så få beskrivelser og oppmerkinger. En turguide er riktignok publisert. Boka gir en oversikt over et titalls merkede stier. Disse er som regel fine, godt oppmerket og tar en halv til to dager å gå. Men hva med alle de andre, de hudrevis av skogsstier og kjerreveier som er laget og holdt ved like av alt fra lokale indianere til brasilianske gullgravere? De fleste av disse står ikke på noe kart, og kan forsvinne like fort som de dukker opp hvis ingen sørger for jevnlig rydding. Hvordan kan jeg få utforsket denne ukjente labyrinten ?

Vel, jeg har funnet i hverfall et delvis svar : terreng-sykling. Det er en ganske utbredt sport her, og et knippe entusiaster drar jevnlig ut for å finne og rydde nye stier. Dette er øko- og opplevelsesturisme på sitt beste. Sykkelen skader ikke terrenget, og forurenser ikke. Og den lar deg komme dypere inn i regnskogen enn noe annet miljøvennlig fremkomstmiddel. Og ikke minst: det god trening !

Igår dro vi ut, en gruppe på sju syklister. Det sier seg selv at man bør være flere i slikt terreng. Målet var en bekk med klart vann, Crique Couleuvre. Vi la av gårde på en tur som skulle komme til å vare i over fire timer, og med ganske tøff sykling. Men duverden, vi fikk lønn for strevet. Her er en smakebit :





Hverdag

5 06 2011

Det er ikke alle dager som er like spennende. Nå som vi har bodd her i snart 8 måneder blir overrsaskelsene ferre og bloginnleggene også. Det betyr ikke at vi kjeder oss. Snarere tvert om. Nå er både barna og vi vant til klimaet, varmen gjør oss ikke så slappe lenger, og vi lar regnskurene (og myggen) komme og gå (fly) som de vil. Hva annet kan man gjøre?

Vi er veldig fornøyde med det nye huset vårt. Så fornøyde at jeg synes det fortjener et lite bilde. Hagen er ikke stort å skryte av, men vi planter litt og litt, og ser både papaya-trær, bambus, kokospalmer og bananplanter gro raskere enn vi hadde håpet.Vi er heldige og har en stor hage, og hyggelige naboer. Skolen til Axel ligger 50 m fra huset, og stranden og ikke minst kite-beatchen et par hundre meter i den andre retningen. Både Marie og jeg har begynt med kite-surfing og jeg kan love at det kommer noen innlegg om det etter hvert… 🙂

Men nå vil jeg heller fortelle om vår siste lille utflukt på Kourou-elva med overnatting i carbet som seg hør og bør. Det har vist seg at disse turene gir en unik mulighet til å koble av. Man kan igrunnen sammenligne det med en god norsk hyttetur til et utrolig primitivt logi (i praksis en trehytte uten vegger), men som vi alle vet er gleden omvendt proporsjonal med standarden…

Siste tur hadde to nevneverdige høydepunkter. Den ene var maten : franskmenn i Guyana er ikke anderledes enn franskmenn i Frankrike. De tenker og snakker mer om mat enn om sex, og det sier ikke lite… Konseptet denne gangen var carbet-fondue. Ostefonduen ble preparert etter alle kunstens regler og med iherdig deltakelse fra alle kjønn og aldersgrupper. Og med magen full av ost, brød og hvitvin var det vel ikke så underlig at de fleste forsvant over i hengekøyene før noen rakk å foreslå kortspill eller andre lignende (unyttige) aktiviteter.

Det andre høydepunktet vil jeg si var wake-bording som faktisk er utrolig givende i en så vill natur. Mange vil kanskje synes at det slike bråkete motorsporter ikke hører hjemme i regnskogen. Joda, det er noe i det, men på den annen side er elvene viktige tranportårer der motorisert ferdsel har funnet sted siden påhengeren ble oppfunnet. I tillegg har jo regnskogen nok  av plass og rolige steder for dyr og dyreelskere. Det blir litt som å kjøre snøskuter på Finnmarksvidda… Her er en liten videosnutt jeg klippet sammen i huy og hast.

Og tilslutt, Marie’s guided tour gjennom carbeten  :

 





Lille petter tarantella…

28 04 2011

En helt vanlig søndagstur til Montagne des Seinges bragte en ikke så liten overraskelse her forleden. På stien rett foran meg sitter den største edderkoppen jeg har sett så langt : enkjempe-fugleedderkopp (eller tarantella).

Disse beistene fanger som navnet tilsier bytter på størrelse med småfugler. De lever gjerne i hule trær og beveger seg som oftest ut om natten. De har et giftig bitt, men den syd-amerikanske arten er ikke dødelig for mennesker, heldigvis …





Med kano i jungelen

3 02 2011

En fint lite avbrekk fra hverdagen – og spesielt er det interessant å padle inn på de små elvene, der hvor «intet menneske har satt sin fot».





Det store spranget

1 02 2011

Vi har vært der før, i regnskogen. Denne helt speiselle biotopen fascinerer – ikke bare på grunn av artsmangfold og utstrekning, men kanskje aller mest fordi denne ville urskogen er et av de få stedene i verden der mennesket ikke har kontrollen. Så langt har vi nøyd oss med små dagsturer innover godt merkede stier. Og guskjelov at slike finnes, for det er én helt spesiell risiko som regnskogen utpreger seg med : faren for å gå seg vill. Du skal ikke gå lenger enn ti meter innover for å forstå viktigheten i en slik advarsel. Hvor du snur deg er det bare en grønn vegg. Det er mange historier, også sanne, som forteller om folk som navigerte feil og endte opp med å virre rundt i ukesvis i det gjengrodde grønne helvetet. I de fleste tilfeller var de som ble funnet i live svært psykisk medtatte.

I pirogen på vei til Camps Cisame

Nå er det altså vår tur til å ta det store spranget : 4 dagers «overlevelses-tur» i regnskogen. Sammen med bror Henrik og en kollega fra CNES, Gregory, pakker vi sekkene så godt vi kan og setter kursen for Regina der en pirog henter oss. Etter en halvannen times ferd innover på elva Approuague kommer vi inn til «base camp», en flott liten «landsby» som er tilrettelagt for turister som oss. Den heter Camps Cisame. Her tilbringer vi første natt, pakker om med lettere utstyr, bader i elva, og spiser fisk fanget av husets vert, en eldre bushpilot som bruker pensjonisttilværelsen til å ta imot eventyrere som oss. Denne natten gir en god smak på hva som venter : bakgrunnsstøyen fra gresshopper og frosk brytes nå og da av brøleapenes konsert. Og én gang i natten hører vi det som vistnok skal være jaktropet til en jaguar.

Camps Cisame

Dagen etter setter pirogen oss av noen kilometer lenger ned, og sammen med vår brasilianske indianerguide Valdo dukker vi inn i det dunkle virvaret av grønt. Vi følger det som skal være en sti, og til tider er den lett å få øye på. Andre ganger er det bare Valdo som vet hvor vi skal – han har gått denne turen mange ganger og går ikke feil selv om helsetilstanden hans viser seg ikke å være den beste (han har malaria og sliter med høy feber det meste av turen).

Valdo lager bål

Terrenget er forbausende kupert, med små høydedrag som vi forserer et etter et. Utsikt har vi aldri, her er det bare skog, skog, skog. Men vegetasjonen er utrolig variert og det samme er livet av insekter og fugler. Andre dyr er vanskelige å få øye på. De værer oss lenge før vi oppdager dem. Ved lunch tid kommer vi til en liten hytte – et tak med et bord og noen hengekøyer – ved en liten elv med klart vann.

Om ettermiddagen går vi enda noen timer. Krysser bekkefar og våte dalbunner. Vi kommer fram til en foss utpå ettermiddagen og her slår vi leir. Hver av oss spenner opp en presenning og mellom to trær. Med ly for regn og vind kan vi i ro og mak feste den lette nylon hengekøya med myggnetting (utsyr fra den franske fremmedlegionen). Alt må opp fra bakken, også sekk og støvler. Vi tenner bål (ikke noe primus her), koker ris og steker fisk. En tur med hodelykt langs elva etter solnedgang gir oss en liten støkk : en cayman (liten syd-amerikansk aligator) ligger i vannskorpa omtrent der vi badet tidligere på kvelden…

Bivuac i regnskogen

Nettene er forbausende behagelige og kjølige. Man våkner selvfølgelig ofte av lyder fra skogen og fra nattens dyr, men det er noe beroligende og samtidig spennende over det å ligge slik å lytte. Dagen etter er det opp med sola og videre innover i mellom palmene og de ofte gigantiske trestammene. Vi starter med vading oppover bekkefaret. Valdo er i bedre form idag. Han stopper og forteller hvilke lianer som kan brukes til å bygge leir med, hvilke man kan drikke sevjen av, og hvilke som er giftige.  Etter noen timers vandring er vi fremme ved den samme elva vi startet fra, la Approuague. Her ligger det kanoer og venter. Etter enda en kveld og en natt padler vi de 15 km tilbake til base camp.

Her er noen flere bilder :

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.





Fint besøk på djevelsk øy

24 01 2011

Djeveløya er kanskje det stedet i Fransk Guyana som er mest kjent utenfor landets grenser. Ikke så rent lite myteomspunnet er den, men de som leter litt i historien finner fort ut at det fantes langt verre destinasjoner enn den grønne og palmebevokste steinrøysa som idag er en del av øygruppen «Iles de Salut» som ligger et titalls kilometer utenfor Kourou.

Djeveløya sett fra Ile Royale

Historien om denne arkipelen vil for alltid være knyttet til deportasjonsleirene som Frankrike opprettet i Fransk Guyana i 1854. I hundre år skulle landet assosieres med fangekolonier og straffarbeid for de «verste» forbryterne, dvs. de samfunnet så seg tjent med å sende så langt vekk som mulig. Ikke overrsakende var det ikke bare mordere og harde kjeltringer som havnet her – også politiske fanger ble sendt hit (Alfred Dreyfus er kanskje den mest kjente). De elendige sanitære forholdene og umenneskelig hardt arbeid i et det varme og fuktige klimaet gjorde sitt til at «le Bagne» fikk et fortjent rykte for å være helvetet på jord. Og enda den dag idag har Fransk Guyana et stempel blant mange i «La Metropole» som et ugjestmildt og lite besøksverdig sted.

Isolatet på Ile Saint Joseph

Det som står igjen etter fangeleirene idag er sort sett overgrodde ruiner, men selv om naturen har tatt overhånd og gjør sitt for å forskjønne den dunkle fortiden, skal det ikke så mye fantasi til for å forestille seg hvor uutholdelig det må ha vært å bli sendt på livstid til et så avsidesliggende og klimatisk sett ugjestmildt sted, enten man ble satt til å hugge tømmer i regnskogen eller stengt inne i fuktige og pestbefengte isolat-celler på Ile Saint Joseph (en naboøy til Djeveløya).

Idag brukes øygruppen  som rekreasjonsområde. Noen av bygningene blir holdt i stand og det drives blant annet vertshus og kafé her ute. Folk tar gjerne en dag eller to for å kombinere historisk besøk med bading og slaraffenliv i sola. Vi har fått fint besøk av bror Henrik fra vinterkalde Norge, og trosser høy sjø for å få en velfortjent fridag sammen med Axel og Emily.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 








%d bloggere like this: