Min kometlanding

Her kommer enda en blogartikkel om Rosetta og Philaes landing på en komet denne uken. Det har vært enormt med publisitet rundt denne begivenheten, nesten litt for mye hvis du spør meg. Joda det er spesielt å lande på en komet med en sonde, men det er jo ikke første gang sonder lander på celeste objekter. Vi har jo for eksempel Huygens landing på Saturns måne Titan i 2005 eller den japanske Hayabusa sonden som landet på en asteroide og tok med prøver tilbake til jorden, også det i 2005.

Det som er litt spesielt denne gangen er vel at Rosettas ferd har vart så lenge. Det er faktisk over ti år siden den ble skutt opp her fra Kourou i 2004. Det var ikke noen enkel sak å forberede oppskytningen av en så komplisert sonde, full av farlig drivstoff og en hel haug med pyrotekniske bolter og harpuner. Ariane 5 hadde også hatt et problem som gjorde at oppskytningen ble utsatt et års tid, med den konsekvens at man måtte finne en ny komet å lande på! Forskerne rundt prosjektet var misfornøyde den gangen, men idag smiler de…

Nå over til mitt beskjedne bidrag. Da jeg fikk fast jobb på CNES i 2002 var det nemlig for å jobbe med en helt spesiell radiosender/mottaker som var utviklet av det som skulle bli nære kolleger på CNES i samarbeid med en liten teknologi-bedrift i Bretagne, nordvest i Frankrike. Det var første gang denne bedriften laget utstyr som skulle sendes opp i romet, og CNES var derfor sterkt involvert for å sørge for at kvalitetskravene ble overholdt. Som ung ingeniør og ansvarlig for radio-utstyret til CNES sine mikro-satelliter, tilbrakte jeg utallige dager og kvelder på laben, eller i renromet der satellittene ble integrert.

Det er de samme S-bånd radio senderne/mottakerne som i dag sender bilder og vitenskaplige resultater opp fra landeren Philae (på kometen Tchourioumov-Guérassimenko) til moderskipet Rodetta, som så sender dem videre tilbake til jorden. Utstyret jeg var med å jobbe på, som ble utviklet av en liten grynderbedrift basert i stor grad på kommersielle komponenter (blant annet brukt i mobiltelefoner), har altså overlevd i 10 år i romet og fungerer utmerket!

Så kan vi vel slå et slag for Europeisk romfartssamarbeid, og håpe at Norge velger heller å øke enn å redusere sitt bidrag til den europeiske ormfartsorganisasjonen ESA, slik tendensen har vært det siste året. Slike projekter er dyre, men vi trenger romfarten for å forsterke samarbeidet og konkurranseevnen på vårt skakkjørte kontinent.

S-bånd radiosender og -mottaker utviklet for Rosetta og CNES’ mikrosatellitt-program – på laben i 2002