Klar for Soyuz

Siden starten at 2016 har det meste av min tid gått med til arbeid og forberedelse av neste rakettoppskytning. Men så er det heller ikke hver dag en romfarts-ingeniør får muligheten til å lede en oppskytning med selveste Soyuz, den legendariske raketten basert på Vostok  som bragte Gagarin i bane på begynnelsen av 60 tallet. Soyuz har altså en lang historie og er sannsynligvis det mest robuste og gjennomprøvede oppskytingssystemet som finnes. Her i Fransk Guyana har Soyuz vært i drift siden 2011 – jeg har sett eller vært med i teamet på flere av disse oppskytningene, men VS14 er altså den første jeg skal lede.

Ombord denne gang er det ikke astronauter som det enkelte ganger er når denne rakett-typen tar av fra den russiske basen Baikonor. VS14 har med seg ikke mindre enn 5 satellitter, og alle med ett eller annet forsknings-formål.

Oppskytningen finner sted imorgen den 22 april, kl. 23:02:13 norsk tid, hvis alt går etter planen. De av dere som har tid kan tune inn på www.arianespace.com .

Ved utrullingen av Soyuz VS14 til rampen nå på tirsdag

LISA Pathfinder flyr

Vi er lettet på rombasen etter torsdagens oppskytning. Som jeg tidligere har nevnt er VEGA en rakett som byr på spesielle utfordringer for oss, og forberedelsene til denne oppskytningen, VEGA nr 6, var intet unntak. Dagene før nedtellingen startet hadde vært preget av problemer, for oss, men spesielt for raketten som først gav oss en utsettelse på 2 dager og spiste opp det vi hadde igjen av marginer, for så i siste øyeblikk å forårsake nok en 24 timers utsettelse. Til syvende og sist startet vi operasjonene onsdag kveld, og nådde lift-off kl 01:04 lokal tid (05:04 europeisk tid) torsdag morgen.  Alt gikk bra, og litt under to timer etter ble sonden LISA Pathfinder plassert i en høyelliptisk vente-bane. Etter bare ett minutt fikk den så kontakt med første bakkestasjon som kunne konstatere at alt var iorden og at banen virket korrekt.

LISA Pathfinder er er et veldig spesielt prosjekt. Sonden, som nå er på vei til Lagrangepunktet L1 som ligger 1,5 millioner km fra jorda, er intet mindre enn et vitenskaplig laboratorium for å verifisere Eisteins gravitasjonsteori. Vel, satellitten, som det har tatt ti år å utvikle, skal i hvertfall bane vei for en slik verifisering gjennom å teste helt ny teknologi for å detektere gravitasjonbølger, et fenomen som inngår i Einstins ligninger, men som aldri har blitt målt. Grunnen er rett og slett at disse bølgene er så svake at de ikke lar deg måle på jorda, og selv i rommet er forskerne i tvil om teknologien som skal til er realiserbar. Derfor LISA Pathfinder som skal bane vei for eLISA, en ekte gravitasjonsbølgemåler med flere satellitter i konstellasjon. Hvis dette første forsøket går bra, vil altså eLISA kunne bli virkelighet en eller annen gang i 2030-årene.

Det er ikke hver dag man som oppskytningleder er så heldig å få bidra til et så langsiktig og spennende prosjekt. Ikke minst er det interessant å møte vitskapmenn- og kvinner som har jobbet i flere tiår med å bevise at konseptet er mulig, og deretter drevet fram byggingen av et så avansert romfartøy. For å gi et innblikk i gravitasjons-vitenskapens verden, her er et opptak av en «hangout» jeg var med på to dager før oppskytningen, der prosjektlederen og prosjektets ledende scientist forklarer noen av vanskelighetene som måtte overvinnes under utviklingen. Hangouten er en del av et online kurs (MOOC) om gravitasjon kalt Gravity! From the Big Bang to black holes. Kurset organises av University Paris Diderot og kan på det sterkeste anbefales!

Men foreløpig er altså LISA Pathfinder fortsatt i hendene på ingeniørene og operatørene som sjekker at alt virker som det skal og sørger for transporten til Lagrangepunktet der eksperimentene skal finne sted. Ventet ankomst er slutten av januar 2016.

Her er til slutt et litt artig bilde som LISA Pathfinders star tracker tok i går. Ikke så god kvalitet, men dette kameraet et spesielt laget for å detektere stjerne-konstellasjoner som datamaskinen ombord sammenligner med digitale stjernekart i dens egen database, og til dette trengs hverken farger eller spesielt høy oppløsning.

 

 

 

Nestemann ut

Igår var det oppskytning igjen, flight VA227 som besto av arbeidshesten Ariane 5 med 2 telekommunikasjons-satellitter ombord. Dette er den beste kombinasjonen for «rocket spotting», vår kraftigste rakett med kurs rett øst og dermed ganske rett forbi Kourou. Det er alltid god stemning på stranden da. Folk rigger seg til med aperitiff og fluktstoler. Jeg løp fra jobben og rakk akkurat å ta igjen resten av familien.

  
   

Med VA227 trygt av gårde ligger min nest oppskytning VV06 nå først i løypa med bare et par uker igjen. Alt ser bra ut så langt, romsonden LISA Pathfinder er fylt med drivstoff og klar til «fairing encapsulation» på mandag. Raketten er også ferdig, den venter tålmodig på sin nyttelast. Jeg skal skrive mer om denne interessante sonden senere. Her er foreløpig noen bilder.

 

Tur vestover

Etter lange uker med oppskytnings-forberedelser er det godt med et lite avbrekk. Denne gangen i form av band-tur til Saint Laurent du Maroni, Fransk Guyanas vestligste by, på grensen til Surinam. Vi skulle spille konsert på gate-kultur festivalen Art Pasi, men vårt bidrag ble avlyst pga tekniske problemer  og forsinkelser fra arrangørens side. Litt skuffende for oss, men en fin kveld var det uansett.

Tøff start

Det er nå ca en måned siden vi landet i Cayenne etter en lang sommerferie i gode gamle Europa. Det var godt å se igjen familie og venner, men også slitsomt å farte rundt med små barn. Derfor gledet vi oss til å komme hjem igjen, til tørketid med god kitevind og lite mygg. Før ferien hadde vi planlagt hjemkomsten godt – ny dagmamma var ansatt, huset passet, og utstyr for det nye skoleåret handlet. Men alt ble ikke så enkelt som vi hadde håpet.

Klimaet her i Fransk Guyana er som kjent veldig godt egnet for alt som lever, og litt mindre godt tilpasset det som ikke gjør det. Det fikk vi bitterlig erfare da den ene bilen vår skulle startes opp igjen en måneds parkering. Bremsene var rett og slett rustet fast, og både skiver og bremseklosser måtte byttes før vi kunne kjøre avkommet på barnebursdag utenfor byen. På vei hjem stanset motoren plutselig : det viste seg at en svær pungrotte (slå opp «Didelphis marsupialis») hadde slått seg til i motoren ! Det gikk som det måtte gå – en labb i registerremmen var nok til å ta livet av det stakkars dyret, … og motoren. Dette kom på toppen av rotteinvasjon på kjøkkenet og mus i klimaanlegget (og her skal jeg spare leseren for detaljer), punktering i jungelen (med den andre bilen), og på toppen av alt en punktert kite !  Vel, nå er alt reparert og ny dagmamma funnet (hun vi hadde ansatt før ferien skulle flytte til Frankrike i oktober, viste det seg…), og vi er endelig kommet inn i en slags normal hverdag.

Oktober melder sin ankomst med friske bananer fra hagen og en vakker oppskytning som jeg var så heldig å være deputy for tidligere idag. Neste uke ankommer satellitten for min neste kampanje Fransk Guyana. Da begynner oppkjøringen til den neste Vega flight som har dato den 1. desember. Satellitten heter LISA Pathfinder og skal teste ut teknologi som en gang i fremtiden er tenkt til bruk for et observatorium for gravitasjons-bølger ! For de av dere som ikke vet hva gravitasjons-bølger er, kan jeg berolige med at det gjorde ikke jeg heller inntil for en uke siden… Mer om det i neste innlegg.

Kveldens Ariane 5 oppskytning sett fra IBIS høyden

Sentinel-2A skutt opp

Det er ikke hver dag vi skyter opp miljøsatellitter fra basen. Det er forstatt telekommunikasjon som er den største rombaserte næringen, og slik kommer det nok til å fortsette i mange år fremover. Derfor er det ekstra hyggelig de gangene vi har muligheten til å hjelpe miljøforskere og andre som er interessert i geografiske satellitt-data til enda en kilde for målinger. Det skjedde på mandag (tirsdag Europeisk tid), da ESA- og EU-satellitten Sentinel-2A endelig tok av fra rampen ombord i en VEGA rakett.

Jeg hadde den store gleden av å være oppskytningsleder for denne flighten. Det har betydd flere måneder med intense forberedelser og veldig mange sene kvelder, og ikke minst helger, tilbragt på romsenteret. Men det er verd hver time når raketten endelig letter etter 8 timers stressende nedtelling, og man kan sitte å følge med og konstatere at hele ferden går som den skal. Så etter en times tid ble satellitt separert fra rakett over Australia, før den norske bakkestasjonen Troll i Antarktis fikk æren av å motta de første positive status-meldingene fra det nyfødte observatoriet som nå svever der oppe, 700 km over oss.

Sentinel-2A er nummer to i rekken av et titals Sentinel satellitter som  EU og den europeiske romfartsorganisasjonen ESA skal skyte opp over de neste årene, og som har som oppgave å tilby kontinuerlig operasjonell overvåkning av klima, land- og havområder over hele kloden. Norge bidrar til progammet, og kommer til å få veldig god nytte av dataene fra satellittene. Sentinel-2A er en optisk satellitt – det vil si at den tar bilder i det optiske spekteret i flere spektralbånd, fra infrarødt til synlig lys. Den har svært god oppløsning, samtidig som den dekker et stort område, og i tillegg vil den ta bilder kontinuerlig, som et slags flygende videokamera. Det gir enorme datamengder, og en av de store utfordringene ved dette prosjektet har vært å utvikle en bakke-infrastruktur som evner å ta imot og behandle alle dataen i sann tid.

For oss på oppskytningsbasen, har forberedelsene til denne oppskytningen vært ganske krevende. Optiske satellitter er ekstra følsome for alle typer forurensning, og vi har måttet ta hånd om dette. I tillegg har grensesnittet mellom satellitt og rakett bydd på noen ekstra utfordringer. Tilsist kan jeg nevne at vi har brukt mye tid og krefter på å forberede tracking-systemene våre (radar, telemetri og fjernkontroll). Men alt gikk alstå bra til slutt.

Her er videoen fra oppskytningen :

Hugo a vu la fusée!

Her er et koselig bilde av Hugo fra forrige oppskytning. Men var det så lurt å se på fotografen ?

Guyan'Harr

Histoire de se relancer un peu dans ce blog bien délaissé, voici un petit instantané de notre soirée!

Et oui, c’était le décollage d’Ariane vol 223, avec les 3 enfants que j’ai pu emmener à la plage en rentrant du boulot, juste quelques minutes avant le H0. Un décollage magnifique au coucher du soleil!

Moi, je ne m’en lasse pas!…

Vis opprinnelig innlegg

Badetur

En liten smakebit på hva man kan bruke helgene til her i Fransk  Guyana. Nå er det regntid, men innimellom skinner sola. Da er det fint å ta en tur til nærmeste små-elv (eller crique, som de kalles her). Mange er tilgjengelige til fods, men stiene står ikke på noe kart så man må være lokalkjent. Etter noen kilometers jungelvandring får vi lønn for strevet : klart og rent vann og denne rødaktige sanden vi har blitt så vant med. Så tar vi en kjapp sjekk for anakondaer før vi vasser uti…

Norsk satellitt skytes opp idag

I dag er det en norsk dag i Fransk Guyana. Ikke akkurat 17. mai, men for delegasjonen fra Telenor og for alle romfartsinteresserte i Norge er det jo en stor begivenhet at en Norsk satellitt skal skytes opp. Thor 7 er en telekommunikasjonssatellitt på rundt 4,5 tonn som er bygget av en amerikask satellittkonstruktør (SSL), og satellitten har som mål å kunne tilby høyhastighets dataforbindelser, først og fremst for maritime brukere. Det betyr at for eksempel båter kan få «bredbånd» ombord hvor de enn de befinder seg i Europeiske farvann. I tillegg har satelliten noen klassiske TV-transpondere for å kunne tilby TV dekning i Nord- og Østeuropa.

Her er en interessant artikkel om prosjektet fra tek.no !

De av dere som vil følge oppskytningen i kveld direkte, kan gå inn på Arianespace’s direktesending http://www.arianespace.tv/ litt før oppskytningen som er planlagt kl. 21:37 norsk tid.

Selv er jeg ikke endel av det operasjonelle teamet denne gangen, men jeg har likevel blitt huket inn for å kommentere oppskytningen for den lokale TV-stasjonen. Det er første gang jeg tar et slikt oppdrag, så jeg er spent på hvordan det vil gå.

Ellers forbereder jeg for tiden min neste oppskytning som skal være i juni. Da er det en vitenskaplig satellit vi skal skyte opp, for ESA og EU. Den heter Sentinel-2A, og er allerede på plass her i Kourou hvor den testes og gjøres klar til oppskytningen. Det er en VEGA rakett som skal brukes. Mer info følger …

Thor 7 under RF testing i Palo Alto, California

Vår jul

Endel av dere som fra tid til annen er innom denne bloggen har etterlyst mer personlige innlegg. Jeg tar dere på ordet, med rissiko for bli noe uoriginal. Men jul er jo tradisjoner, så hvorfor ikke.

Det er andre gangen vi feirer jul her i Fransk Guyana. Denne gangen er riktignok den første vi ikke har besøk av familie eller venner. Det spørsmålet jeg tror vi begge stilte oss på forhånd var : er det mulig å få julestemning uten våre foreldre og søsken som vi har pleid å feire jul med, og på et så u-julete sted ? Det viste seg å være mulig.

Det blir mørkt her ved 6-7 tiden om kvelden hele året. Og med tropisk regn ute i natten er det faktisk godt å roe seg ned å bare være sammen, inne eller på terrassen, og forberede til jul. Vi bakte julekaker, pyntet treet (av plast og med LED belysning fra kineseren på hjørnet, men det ble fint), spiste julegrøt, og leste til og med juleevangeliet på norsk – selv om ingen andre skjønte noe av det untatt meg. Marie hadde laget kapun (kastrert hanekylling – red. anm.) med morkelfarse. Og selv fars forklaring om at julenissen ikke hadde tid til å komme på julaften, men hadde være innom med gaver kvelden før, ble godtatt under tvil av Axel og Emily. Til og med sølvguttene streamet julen inn, på direkten, men med samme opptak som i fjor…

Jul er koseligere med snø og kulde utenfor døren. Men det lille jesusbarnet i julekrybben så ut til å føle seg hjemme i varmen.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Oppdatert artikkel om Fransk Guyana

Det er ikke så mange norske her i Fransk Guyana. Så da Latin-Amerikagruppene i Norge skulle gi ut en faktabok om Latin-Amerika i 2012, ble jeg bedt om å skrive artikkelen om Fransk Guyana. Den er nå oppdatert, og lagt ut på LAG sine hjemmesider. Klikk på utsnittet under for å lese hele artikkelen !

 

Min kometlanding

Her kommer enda en blogartikkel om Rosetta og Philaes landing på en komet denne uken. Det har vært enormt med publisitet rundt denne begivenheten, nesten litt for mye hvis du spør meg. Joda det er spesielt å lande på en komet med en sonde, men det er jo ikke første gang sonder lander på celeste objekter. Vi har jo for eksempel Huygens landing på Saturns måne Titan i 2005 eller den japanske Hayabusa sonden som landet på en asteroide og tok med prøver tilbake til jorden, også det i 2005.

Det som er litt spesielt denne gangen er vel at Rosettas ferd har vart så lenge. Det er faktisk over ti år siden den ble skutt opp her fra Kourou i 2004. Det var ikke noen enkel sak å forberede oppskytningen av en så komplisert sonde, full av farlig drivstoff og en hel haug med pyrotekniske bolter og harpuner. Ariane 5 hadde også hatt et problem som gjorde at oppskytningen ble utsatt et års tid, med den konsekvens at man måtte finne en ny komet å lande på! Forskerne rundt prosjektet var misfornøyde den gangen, men idag smiler de…

Nå over til mitt beskjedne bidrag. Da jeg fikk fast jobb på CNES i 2002 var det nemlig for å jobbe med en helt spesiell radiosender/mottaker som var utviklet av det som skulle bli nære kolleger på CNES i samarbeid med en liten teknologi-bedrift i Bretagne, nordvest i Frankrike. Det var første gang denne bedriften laget utstyr som skulle sendes opp i romet, og CNES var derfor sterkt involvert for å sørge for at kvalitetskravene ble overholdt. Som ung ingeniør og ansvarlig for radio-utstyret til CNES sine mikro-satelliter, tilbrakte jeg utallige dager og kvelder på laben, eller i renromet der satellittene ble integrert.

Det er de samme S-bånd radio senderne/mottakerne som i dag sender bilder og vitenskaplige resultater opp fra landeren Philae (på kometen Tchourioumov-Guérassimenko) til moderskipet Rodetta, som så sender dem videre tilbake til jorden. Utstyret jeg var med å jobbe på, som ble utviklet av en liten grynderbedrift basert i stor grad på kommersielle komponenter (blant annet brukt i mobiltelefoner), har altså overlevd i 10 år i romet og fungerer utmerket!

Så kan vi vel slå et slag for Europeisk romfartssamarbeid, og håpe at Norge velger heller å øke enn å redusere sitt bidrag til den europeiske ormfartsorganisasjonen ESA, slik tendensen har vært det siste året. Slike projekter er dyre, men vi trenger romfarten for å forsterke samarbeidet og konkurranseevnen på vårt skakkjørte kontinent.

S-bånd radiosender og -mottaker utviklet for Rosetta og CNES’ mikrosatellitt-program – på laben i 2002

Amerikansk rakett eksploderer under oppskytning

Vi som jobber med rakettoppskytninger har stor respekt for den amerikanske kometansen på det feltet. Amerikanerne har jo drevet med dette i årtier (riktignok med god starthjelp fra en viss Hr. Von Braun) og kan sitt fag. Derfor er sjokket desdo større når en amerikansk rakett eksploderer.

Det skjedde igår under oppskytningen av Antares raketten fra Wallops Flight Facility i Virginia. Og det minner oss på at romraketter er risky business og at sikkerhet er en viktig faktor. I videoen under kan dere legge merke til at oppskytningslederen uttaler «launch team, maintain positions at your consols». Dette er det samme vi har i våre prosedyrer om noe slikt skulle skje her i Kourou. I slike tilfeller skal nemlig oppskytningsteamet holde seg i beredskap for å sørge for at alle bakkesystemer som trengs under bergingsarbeidet fortsatt er tilgjengelige, mens resten av systemene skal slåes av på en forsvarlig måte og i riktig rekkefølge. I tillegg vil telemetrien raketten sendte ut rett før den eksploderte være av særlig interesse for etterforskningen og det er bakke-manskapenes jobb å behandle disse dataene så raskt som mulig.

Så krysser vi fingrene for at vi styrer klar av slike ulykker her, og gjør en ekstra sjekk på krisehåndterings-prosedyrene før neste oppskytning.

ATV5 : oppskytning fra orkesterplass

ATV – Automated Transfer Vehichle

 

ATV har jeg skrevet om før. Det står for Automated Tranfer Vehichle og er med sine 20 tonn det største cargo-fartøyet som noen rom-organisasjon sender til den Internsajonale Romstasjonen. Nummer 5 i rekken, og desverre den siste ATV, ble skutt opp her fra Fransk Guyana for litt under to uker siden. Jeg var akkurat kommet hjem fra ferie, og kunne for en gangs skyld se oppskytningen fra en observasjonspost. Jeg greide å få plass på den aller nærmeste, «Toucan», bare 5 km fra rampen. Hit kommer bare VIPer, og i bussen briefes det om hva man skal gjøre i tilfelle en enventuell evakuering, og hvordan man bruker gassmaskene.

Omsider fremme er det endel venting. Det serveres canapeer og soft drinks. Så er showet igang. Det er Arianespace’s live stream som også går på Internett som vi får på storskjermen. Kanskje ikke så overraskende egentlig, vi er jo AE’s gjester, selv om det er mye CNES personell involvert. Men sett fra kundens synspunkt er det AE som skyter opp. CNES er en slags underleverandør, og vi CNES ansatte en del av møblemanget.

Nok om det, det telles ned og vi får høre en del sjefer fortelle om den fantastiske satellitten (cargo-fartøyet) de skal skyte opp. Innimellom kommer kommentatoren med noen fakta om hva som nå skjer ute på rampen. Jeg har vært tilstede i rakett-kontrollromet under en Ariane 5 oppskytning før, så jeg vet litt om det.  7 min før liftoff startes «the synchronized sequence». Fuelingen gjøres ferdig, og alle «barrierer» kobles ut slik at selve egnition kommandoen kan komme igjennom. Sekvnensen består av 100-vis av forskjellige synkroniserte aktiveringer som alle er automatiske. Så, fra -4 minutter går basen over i automatisk modus, som betyr at en hver alvorlig feil i et eller annet system automatisk vil stoppe nedtellingen. Fra da av går det fort. -1 min, så rundt -20s tar Director of Operations mikrofonen : «à tous de DDO, attention pour le décompte final!». På null startes vulcain motoren som testes i 7s. Deretter tennes boosterne og nå er det ingen vei tilbake – «décollage!»

Photo credit: Stephen Clark/Spaceflight Now

Det som overrasker meg mest er lyset. Det er helt mørkt ute, men raketten lyser opp hele landskapet. Så rekker jeg å tenke at jøss, så fort den stiger mot himmelen, ikke på skrå som et fly men vertikalt. 800 tonn rett opp ! Så kommer brølet noen sekunder senere. Kroppen rister. Det er fyrverkeri ganger 100 ! Så vipper raketten litt og setter kursen mot nord-øst, før den langsomt blir til en prikk med en hale av røyk som driver med vinden. Booster separation, prikken blir til tre og vi ser de to faststoffmotorene brekke ut til sidene mens de sakker akterut. Så slukner de og faller ned i havet. Den ensomme prikken fortsetter, nå alt i 70 km høyde. Det har gått under 3 minutter siden raketten tok av, og allerede er den 7 ganger høyere enn marshøyden til et passasjerfly!

Så er det over for oss, like fort som det begynte. For de som sitter i kontrollromet har ferden bare såvidt begynt. 1 time senere separeres ATV fra raketten over Australia og kan begynne ferden mot den Internasjonale Romstasjonen. Docking med denne vil finne sted tirsdag 12. august. Sjekk ut ESA’s ATV blog for mer informasjon.

ATV oppskytningen slik jeg så den (Photo credit: Stephen Clark/Spaceflight Now)

 

Kitesurf igjen

Denne våren har det vært bra med vind i Kourou. Stranden er også mye finere enn før – mudder og slam fra elvene i Amazonas fyller opp kystlinjen nordover og gjør at strandsonen skifter fra et år til et annet. De som har bodd her en stund snakker om en 10 års syklus, og forteller om da Kourou var et surfeparadis på 90-tallet. Kanskje er vi på vei dit igjen. I hvertfall er det meste av mudderet på stranden vasket bort, og vi har nå en fin badestrand og, ikke minst, kitesurf spot rett utenfor husdøra.

Det gir muligheter for kjærkommen avkobling for en nybakt trebarns-familie.  Vår lille Hugo, som ble født i mars, har tilbrakt flere ettermiddager i vogna med storebror og storesøster lekende på stranden og mor eller far ute i bølgene. Her er en liten video jeg har klippet sammen.

VEGA igjen

Igår var det oppskytning igjen, denne gangen av raketten VEGA med en kasakstansk jordobservasjons-satellitt ombord. Selv en liten rakett som VEGA er et vakkert syn der den lyser opp i nattemørket.

Bli med Soyouz på tur

Den forrige rakettoppskytningen her fra Kourou gikk av stabelen den 3. april. Det var en vitenskaplig radarsatellitt som ble skutt opp, og alt gikk bra! Jeg var observatør og fulgte med fra sidelinjen. Det er litt frustrerende å enda ikke sitte i «førersetet» i kontrollromet, men jeg smører meg med tolmodighet og tenker at det er nok en god grunn for at det kreves en lang opplæring for slike operasjonelle leder-jobber. «Failure is not an option», heter det i NASA, her hos oss vil vel det bli noe sånt som «l’échec n’est pas une option»…

Her kommer i hvertfall et opptak fra denne oppskytningen, men fra en litt uvanlig vinkel. I beste GoPro-stil kan dere her se en oppskytning fra raketten selv. Det er omtrent som å være med opp. God tur !

Til karneval på to hjul

Som de fleste barn på seks, liker Axel godt å sykle sammen med pappa. Her er en liten smakebit fra en av turene våre i Kourou, med en karnevalsparade som bonus.

Uventet dykk i romfartshistorien

Jula er over og på romfartssenteret er vi i full gang igjen. 2014 ser ut til å bli et hektisk år. Problemer med flere av satellittene gjorde at to av fjordårets oppskytninger ble utsatt og kommer på toppen av et titalls planlagte oppskytninger i år. Jeg klager ikke. Mange kampanjer gir en unik mulighet til å lære, og det er viktig nå, etter at jeg fikk en ny jobb som DDO (Range Operations Director) i november. Med overgangen til ny stilling, fulgte også bytte av avdeling og … kontor.

DDO-tittelen innebærer at man er sanvarlig for alle aspekter på bakke-nivå under en oppskytning . Ofte sammenlignes rombasen med kontrolltårnet på en flyplass. Det er basen, og alså DDO, som gir den endelige klareringen for at raketten skal kunne starte motorene og ta av fra rampen. DOO tar denne beslutningen etter å ha fått klarsignal fra en rekke «nestkommanderende» med ansvar for de enkelte systemene, det være seg meteorologi, sikkerhet på bakken og i luften, tracking-systemer, telemetri-stasjoner, logistikk, osv. Og han er i kontakt med COEL som er ansvarlig for selve raketten.

DDO som funksjon har eksistert helt siden rombasens etablering på 60-tallet, og teamet har til enhver tid bestått av mellom 4 og 8 personer. En av DDOene som har satt spesielt sterke spor etter seg er Pierre Ribardière. Han kom til romsenteret i 1977 og var DDO for over 30 oppskytninger fra 1983 og til han gikk av med pensjon for noen få år siden. Det var altså ikke uten en viss ærefrykt at jeg overtok hans tidligere kontor i nå i januar. Og til min store overrsaskelse hadde ingen ryddet det kontoret siden hans tid.

Noen «goodies» som igjen ser dagens lys etter mange år innerst i et skap i kontor nr 8

Ryddesjauen som fulgte ble et uventet dykk ned i rombasens og Ariane rakettenes historie. Her fant jeg en meget komplett samling av tekniske dokumenter, notatbøker, kalendere, pressekits, fotografier og goodies helt fra den første oppskytningen av Ariane 1 i 1979. Noe av dette ble returnert til den tidligere eieren, annet ble sendt til arkivet.  Men noe har jeg også beholdt, for eksempel spesifikasjonen for den første Ariane 1 oppskytningen som inneholder en komplett beskrivelse av basens tekniske systemer og prosjekt-organisasjon slik de var for 35 år siden.

I et så utypisk fagfelt som oppskytning av sivile bæreraketter er den erfaringen som har blitt bygget opp gjennom årene en av de viktigste kildene til kunnskap for oss som følger etter. Derfor er også opplæringen først og fremst basert på interviewer med erfarne eksperter og deltakelse på forskjellige operasjoner. Jeg er nå godt igang, og håper å kunne oppnå den formelle kvalifikasjonen en gang til våren.

En orginalkopi fra 1979 av spesifikasjonen for den første Ariane oppskytningen, L01.

Forsiden av pressekitet for den andre Ariane oppskytningen, L02

Ariane 1 slik den er presentert i pressekitet fra 1980

En minne-plakett med underskrift av alle nøkkelpersonene som bidro under oppskytningene av Ariane 1, fra 1979 til 1986 – forside

En minne-plakett med underskrift av alle nøkkelpersonene som bidro under oppskytningene av Ariane 1, fra 1979 til 1986

Chanté Nwel

Helt på tampen av julefeiringa har jeg lyst til å sende en litt forsinket julehilsen fra Fransk Guyana. Selv om det kan være vanskelig å komme i julestemning i varmen, fins det lokale tradisjoner som abolutt gir en god følelse av samhold og kollektiv glede, som for eksempel spontan synging av julesalmer på offentlig steder, såkalt «Chanté Nwel». Alt som trengs er en tamtam og en forsanger og så er det igang, uten at noe er øvet eller planlagt. Her er en liten smakebit fra Romsenteret før jul.

Eller betyr julen starten på både regntid og mangosesong. De som har mango-trær i hagen har da et svare strev med å få bukt med all frukten (et mango-tre kan gi flere kilo hver dag). Siden vi er av de få som ikke har mango-tre, blir vi overfalt av alle som vil gi bort. Så nå er det mango-syltetøy, mango-is, mango-smoothie, og ellers generell frukt-frotsing på gang hos familien Harr.

Mango fra naboens hage

Tilslutt vil jeg benytte anledning til å takke for hyggelig følge i året som gikk. Det kommer nok flere blogg-innlegg i 2014, sansynligvis både om natur-opplevelser, familieforøkelse og rakettoppskytninger. GODT NYTT ÅR !